hits

Begynnelsen til mitt lille verdenseventyr

- Jeg hadde aldri vrt i nrheten av et fly fr jeg den 23. juli 1961 befant meg p Fornebu sammen med omkring 15 andre gutter og menn som var pmnstret MS Francisville. I tillegg ver det flere andre som skulle til andre bter. Vi skulle til Rotterdam og skulle lande p en kjempestor flyplass som hette Schiphol - mellom Amsterdam og Rotterdam. P Fornebu stod fly i alle strrelser- og fasonger parkert, i vente p f ta av til de lysebl hyder. Vet ikke hva som var grunnen, men det tok sin tid fr vi fikk anledning til g ombord i flyet. Det viste seg vre et litt eldre charterfly, gulmalt av typen DC3. Det hadde et bltt og hvitt flagg p halefinnen, noe jeg senere lrte tilhrte Fred. Olsen. Han er vel mere kjent som skipsreder enn luftfartselskap. Jeg visste ingenting om ting som "trykk-kabin" etc. Dette flyet hadde ikke det og det skulle jeg etter hvert f erfare betydningen av.

Dette er samme typen fly, Fred. Olsen DC 3, som jeg var med p i min frste flytur. Illustrasjonsfoto

- Da alle mann, mener huske at det var et par kvinner ogs, omsider fikk innta setene ombord i flyet, var spenningen p topp hos meg. Vi kom oss etter hvert opp i lufta. Vret var strlende og jeg fulgte nye med landskapet under, da jeg hadde ftt vindusplass p babord side - rett bak vingen. P turen oppover braket og smallt det i rene. Dette ga seg da stort sett etter hvert nr vi var kommet opp til det som jeg n vet heter apex (hyeste punkt). Det gjorde egentlig litt vondt i rene hele veien. Jeg hadde jo aldri hrt om utligne trykket i rene p den tiden. Vi fly utover Nordsjen. Den var knall bl i likhet med himmelen over. Jeg kan ikke huske hvor lenge vi hadde vrt i luften, da min betraktning av verden utenfor pluselig ble helt svart! Kan egentlig ikke huske om jeg ble redd eller om jeg tok form av et sprsmlstegn. Kort tid etter at min lysebl betaktning av verden brtt bel avbrutt, kom en rolig stemme over hytaleranlegget ombord. Denne forkynte som den naturligste ting i verden at det var litt problemer med babord motor og at kapteinen hadde stoppet den. Denne flymaskina fly utmerket med bare en motor. Det viste seg holde stikk. Tror vi landet p Schiphol etter ca 3 timers tur. Fra nedstigningen husker jeg at det gjorde fryktelig vondt i rene og at jeg vel p det nrmeste var helt dv etter vi  landet. Det tok flere dager fr hrselen var helt tilbake. Senere fikk jeg vite hvorfor min betraktning ut vinduet skiftet fra lysebltt til kullsvart. Det var et oljetrykks-rr som hadde sprunget lekk og sprayet hele babord side med svart motorolje.

MS Francisville var min frste bt i 1961. Jeg var messegutt i de 7 mnedene jeg var ombord. Foto: Privat arkiv

- MS Francisville var enda ikke kommet inn til Rotterdam havn da vi ankom. Vi ble fraktet til sjmannshotellet i Rotterdam. Der ble vi vel nrmere en hel uke fr bten kom inn til havn. Det var nrmest ingen av oss som hadde noe srlig med penger. En av karene blant oss var maskinsjef og kunne nok dette gemet bde ut og inn. Han fikk ordnet med agenten vr i Rotterdam slik at vi fikk et lite forskudd p hyra. Jeg fikk 10 gulden som p den tiden tilsvarte omkring 20 kroner. Sammen med et par andre gutter p min alder, dro vi p byn! Vi mtte jo sjekke ut sjmannsbyen Rotterdam. Vi var nok litt forsiktig heldigvis, for vi startet ut med Coca Cola og is i et glass. Men vi gikk videre og fant et strre sted med mye folk og ikke minst mange jenter. En av guttene som var med var fra Oslo, han var over 17 r og nrmet seg vel 18. Han var nok den mest "verdensvante" av oss tre og foreslo at vi skulle smake p det Hollandske let. Som sagt s gjort og plutselig hadde jeg en halvliter forran meg p borde. Jeg hadde jo erfaringen fra mitt tidligere besk ombord p den tyske bten friskt i minne, s jeg var litt skeptisk, men lot det st til. Jeg konsumerte halvliteren sammen med de andre to. Jeg syntes ikke det var godt s det tok sin tid for meg. Men det er klart, etter en halvtime og en halvliter innabords s ble man jo i storform. Det gikk fort bli verdensvant! Jentene der inne var usedvanelig vennlige og gjorde seg veldig likendes. Dette var livet! Jeg forstod jo ikke dengang at de i virkeligheten var ansatt av establisementet for pne lommeboka vr. De ville ha oss til spandere drinker p dem. Noe vi var veldig villige til. Det skulle vise seg at det gikk veldig hardt utover mine ti gulden - og det litt brennfort! Enda s billige drikkevarene var. Mener huske at prisen jeg betalte for min halvliter var mindre enne en halv gulden. Ingenting s galt at det ikke var godt for noe. Da pengebeholdningen min var redusert til bare noen sm mynter og jentene forsvunnet, var det bare begynne p veien tilbake til sjmannshotellet. Da er sjmannslivet en srgesang! Ingen flere utskeielser for min del fr bten ankom kaia. Dette var bare en forsmak p hva som senere kom, men jeg hadde da lrt meg noen nye realitetsrutiner.

Her har eventyreren blitt 17 r og ukysset - som jungmann ombord i M/T Sommerstad 1962. Foto: Personlig arkiv

Av Chris Overgaard Sverkmo

covergaard()me dot com

Godt Nyttr!

Om 2018 blir en ny start

Med blanke ark og fargeblyanter til

Uavhengig av hvordan 2017 vart

Men avhengig i hva man selv vil

 

 

God Jul!

 

Den uforfalskede

Tro og fremtreden

Stamina i et naturmenneske

Vokst opp i villmarka

Slapp aldri taket

Chris Overgaard  Sverkmo

God Jul til alle mine lesere!

 

 

Fremover mot yrkeslivet

- Etter konfirmasjonen sensommeren 1959, ble det fra hsten av ett r i framhalsskole-klassen p Bjrgan. Vi fikk en helt ny lrer fra Sunnmre som het Kre Ertresvg. I tillegg hadde vi lrere i slyd og i husstellfaget. Henholdsvis Holder og Marit Rthe. Etter framhaldsskolen s var det mulighet til ske seg inn p et 9. skoler ved Malm linjedelte undomsskole. S vidt jeg husker s ble det sagt at Malm linjedelte var den 3. skolen i landet som fikk 9-rig skole. Jeg skte p en linje som dengang het almenpraktisk handel- og kontorlinje. Vi var 17 elever som startet p den linja - 15 jenter og jeg som den ene av 2 gutter. Det ble starten p en hybeltilvrelse for meg. Jeg flyttet alts hjemmefra og til min hybel p ra som 15-ring. Det gikk jo forsvidt helt greit bde med skolearbeid og annet stell. P den tiden hadde Malm mange sjgutter som skulle f direkte betydning for min fremtid.

- Jeg avsluttet forrige blogg med fortelle litt om min historie som elgjeger. Det har blitt antydet at jeg sannsynligvis var landets yngste i denne kategorien. Det tror jeg ikke, men muligens landets yngste som selv ladet patronene og gikk p elgjakt alene.

- Da jeg hadde summet meg litt etter elgfallet - jeg var skikkelig redd n husker jeg - s hadde jeg "forstand" nok til begynne forsiktig bevege meg frem mot det som det som viste seg vre en dd elgku. Jeg husker den bldde mye. Elgkua hadde sluttet bevege seg innen jeg kom frem. N stod jeg her helt rdvill forran et stort ddt dyr uten ha noen som helst formening om hva jeg n skulle forta meg. Jeg hadde faktisk ikke engang tenkt p og ta med meg en kniv! Etter en stund, som jeg ikke husker noe som helt fra, s hadde jeg besluttet g den knappe kilometeren hjem til huset. Hjemme fikk jeg satt p plass gevret og gjemt de resterende av patronene jeg hadde laget. Tiden deretter husker jeg ikke s mye fra fr jeg hrte det kom noen til huset. Det viste seg vre en nr slektning som tilfeldigvis hadde hrt smellet da jeg skjt. Han visste sannsynligvis at jeg var alene hjemme og hadde kommet for underske hva som foregikk. Etter hvert fikk jeg tilsttt ovenfor ham hva jeg hadde gjort. Da ble det funnet frem kniver og annet ndvendig utstyr og jeg mtte vise ham hvor elgkua l. Jeg husker jeg hjalp til s godt jeg kunne og flte meg elendig og kvalm. Vi fikk tatt ut innvollene p dyret og s ble den liggende slik til han fikk samlet inn flere for ta seg av resten. Jeg mtte sitte vakt for passe p s ikke rev og fugler kom og forsynte seg av dyret. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg mtte sitte der fr to andre karer i tillegg kom. For meg virket det som en evighetstortur. Jeg forstod etter hvert at min eldre slekning hadde tatt p seg ansvartet for elgskytingen. Husker ikke om jeg ble lettet over dette. Mitt navn kom aldri, s vidt jeg vet, opp omkring denne jakta. Jeg tror heller ikke mine foreldre noen gang ble innformert om hva som egentlig skjedde. De nevnte i alle fall aldri episoden.

- Etter konfirmasjonen var det p den tiden vanlig ta p seg finstasen fra konfirmasjonen og g p dansefester p bygda. Den frste anledningen for meg ble avsluttningsfesten for Skogskolen p Langvassheimen. Det var musikk og dans p plassen mellom hovedbygningen og Langvatnet. De fyrte opp et stort bl som var den eneste belysningen over plassen. Dagen for avsluttningsfesten regnet det s det holdt. Jeg skyklet opp til Langvassheimen og ble selvflgelig fullstendig gjennomvt. Men det stoppet meg ikke nr jeg hadde bestemt meg for noe. Jeg var jo bare 14 r s danseferirdighetene var nok ikke srlig utviklet. Men jeg hadde da lrt noen trinn bde fra min mor og en litt eldre nabojente. Jeg hadde imidlertid ikke selvsikkerhet nok til by opp en jente. Etter en stund ble jeg imidlertid dratt med ut p "gulvet" av en litt eldre jente som jeg kjente godt. Vi, eller rettere sagt jeg, snublet oss gjennom et par danser i regnet. Det ble  det hele den kvelden. Det ble etter hvert litt enklere g p dansefester - selvsikkerheten tok seg betraktelig opp etter hvert. P den tiden hverken rkte eller drakk jeg alkohol, og det er jeg veldig glad for.

- Hybeltilvrelsen p Malm var jo bde en spennende og utfordrende tid. Som 15-16 ring, som skal styre sitt eget liv, er det mange fristelser og feller. Jeg slapp vel strort sett unna de store utfordringene, men det er klart at det ble endel press fra venner om vre vertsskap til privatfester. Det var vel bare en gang det gikk over streken. Det ble litt mange p hybelen min s noen tok seg inn i vertsskapets enemarker og tok i bruk deres stue og tilhrende musikkanlegg. Dette ble selvflgelig oppdaget, og jeg mtte selvflgelig st ansvarlig med tilhrende "refs". Jeg "overlevde" og fikk fortsette bo p hybelen etter episoden. I trettennrsalderen hadde jeg kjpt meg gitar og samtidig et gitarkurs sammensatt av Per "Elvis" Granberg. Det var vel omtrent samtidig med at han ble kret til Oslos rockekonge. Mener det var i 1958. Jeg ble etter hvert en brukbar "kompgitarist" og var veldig glad i synge Elvis. Hybelen min p Malm l i andre etasje. Hsten 1960 nr jeg begynte p Malm skole, brukte jeg, nr vret var fint, pne vinduet p hybelen, og synge Elvislter for full hals. Joda, jeg fikk faktisk publikum, stort sett en hndfull lokale jenter som var 2-3 r yngre enn meg. "Konsertlokalet" var bakgrden til hybelen. Til min store tilfredshet kom de tilbake omtrent hver gang jeg hadde "opptreden".

- P denne tiden hadde Malm mange yngre gutter som hadde prvd tilvrelsen som sjgutter. Utover ret, etter hvert som jeg ble kjent med flere, brukte vi mtes p Samfunnskafeen eller noen ganger p Larsen's. Historiene de fortalte om sine opplevelser ble nok veldig besnrende for meg. P vrparten hadde jeg bestemt meg for ske hyre i utenriks fart etter endt skole p Malm. Tidligere hadde planen vrt ske p Handelsskolen p Steinkjer. I mitt skoler p Malm, kom det ofte ganske store skip inn for hente last fra gruva. En tidlig vrdag var en av mine kamerater og jeg ute p fjorden og fisket. Mens vi var der ute kom det et tysk skip og ankret opp p reden ikke s langt fra der vi l med bten vr. Nysjerrige som vi var rodde vi nrmere og sjfolkene ombord vinket oss innteill skutesida. De ville ha oss til ro dem til lands etter endt arbeidstid p kvelden. Dette var jo svrt spennende og vi stillte opp som avtalt. P kvelden, etter "nattlivet" p Malm var over, skulle vi ro sjfolka ut til skuta igjen. Mener huske det var klokken 23. Vi ble bedt med ombord for se p skuta deres. Tyskere er jo veldig gjestefri. Vi skulle f en kasse l for jobben med frakte sjfolka frem og tilbake til skuta. Vi ble med ombord. Vi ble tilbudt en flaske l. Jeg aksepterte litt tvilende en liten flaske Holstein. Jeg hadde aldri tidligere smakt slikt l og var nok ikke helt overbegeistret for smaken. Jeg husker jeg drakk omtent halvparten av flaska og da ble jeg plutselig temmelig omtket. Min kamerat og jeg fikk etter hvert med oss lkassa ombord i robten og stevnet for land. Jeg husker dette veldig godt og ser enda for meg denne kassen med Becks l. Det var p grnne flasker. Vi gjemte lkassa i et naust som ikke var i bruk. Det ble ikke noe mere ldrikking p oss og enden p visa ble at vi solgte hele kassen til et par av de voksne sjguttene.

- Eksamen p handel- og kontorlinja gikk greit og jeg avsluttet hybeltilvrelsen p Malm. Det hadde vrt endel diskusjon med mine foreldre angende mitt valg om reise ut i utenriks fart. De ville jo at jeg skulle fortsette med skolegangen. Jeg hadde gjort det veldig bra p skolene til n og de hadde nok et godt argument om at jeg mtte forsette. Jeg gav meg imidlertid ikke og til slutt gav de opp og lot meg f viljen min. Jeg skte hyre hos flere rederier og fikk ganske raskt napp hos et rimelig stort rederi - A. F. Klaveness & Co A/S p Lysaker. Jeg ble tilbudt og aksepterte en jobb som messegutt p stykkegodsbt med to midskip som hette M/S Francisville.

- Den 22. juli 1961 fulgte min far meg p bussen til Steinkjer. Derfra skulle jeg ta toget alene til Trondheim. Jeg hadde aldri vrt i Trondheim tidligere, og skulle frst finne frem til Sjmannskontoret der. Det gikk greit og personalet p kontoret sendte meg videre til sjmannslegen og et par andre. Jeg ble godkjent og ble formelt pmnstret M/S Francisville som messegutt samme dag. S mtte jeg innom et reisebyr, mener det hette Berg-Hansen, for f utlevert bilett med nattoget til Oslo, senere p kvelden. Fremme i Oslo neste morgen, skulle jeg melde meg for et reisebyr der for f informasjon om ferden videre til Rotterdam i Holland. Jeg visste jo intet om hva som skulle skje angende reisen videre til bten. Dette var uhyre spennende.

 

Dette bildet er fra Bgset sommeren 1947. Meg sammen med min far og hunden vr Jeger. En blanding av Gr elghund og Shafer. Forvrig det eneste bildet som har overlevd med far og meg sammen. Jeger dde forvrig p samme mten som min egen elghund Luka for litt over et r siden. De ble begge forgiftet.

Fremover mot konfirmasjonsalder

- Jeg ble konfirmert i 1959 sammen med det siste konfirmantkullet som kunne stille i vanlige klr. Jenter i de flotteste kjoler og vi gutter i fine bldresser. s kirke, som den dengang het, var 101 r det ret. En annen litt uvanlig ting, i forhold til dagens ritualer, var at vi ble konfirmert p sensommeren - 30. august. Jeg husker ikke hvorfor det ble slik det ret. Vi ble innskrevet som konfirmanter engang tidlig p vrparten. S vidt jeg husker gikk vi til presten, Wilhelm Piene hette han, p ettermiddagen en dag i uka. Vi hadde konfirmantskolen inne i selve kirka. Det var enten fordi at vi var temmelig mange konfirmanter eller det var restaureingsarbeider som forgikk i annekset. Etter konfirmantskolen ble det som regel en tur til idrettsbanen med forskjellige aktiviteter. Det var den gamle grusbanen som fotsatt er synlig i dag, rett ved siden av FV17 der den krysser Bjrgbekken. Senere p kvelden var det ofte samling p kafeen til Sigrid og John Sther. Husker ikke om den hadde et navn. Husker bare at det var ett hvitt skilt med svarte bokstaver hvor det stod - KAFE. Der var det jukebox med de siste schlagerne fra platetoppen.

- Jeg fr ro i skjelen nr jeg tenker tilbake p alle de fine opplevelsene jeg hadde som barn. Jeg husker spesiellt godt somrene med skolefri. Jeg har alltid vrt en morgenfugl og var tidlig p beina, ofte lenge fr andre stod opp. Mang en morgen satt jeg i morgensolen p trappa forran huset sammen med vr elghund Sngga. Hun var en rolig og trofast venn med mange elger p CV'en sin. Jeg drmte meg nok helt bort mange ganger. Hovedbeskjeftigelsen i de tidlige morgenstunder var finne fiskestanga, som oftest var en smekker "bjrksvei", med tilhrende fiskesnre av "bjnntrd" og en krok i en eller annen fasong. Ikke rent skjelden var dette en tilbyd knappenl da fiskekorker selvflgelig kostet penger p Samvirkelaget. Og heller ikke den gang vokste penger p trr. Turen gikk som oftest til Engbekken, som var full av rret og en og annen l. Fisketuren begynte oftest helt verst p inngjorda der bekken for det meste var smal med sm kulper. Sngga fulgte som oftest med p turen. Noen ganger hadde jeg smurt et par brdskiver, ofte med bare hjemmekinna smr p, som jeg delte med min turkamerat p veien ned bekken mot utlpet i yongen. Det kunne vel dreie seg om en distanse p halvannen kilometer med alle svinger og kroker i bekken. Ofte var ogs katten min, Lussi, med p disse turene. Fikk jeg en liten rret p turen ble den tildelt Lussi etter at fisken var avlivet. Slik fortsatte sommermorgene mine i flere r. Jeg minnes tiden med et visst savn i hjertet.

- Sommeren 1954 var det forvetntet forkelse i familien. Min mor skulle ha barn nummer fem utp sommeren. Dengang visste vi jo ikke hvilket kjnn det ble, s spenningen var stor da hun om morgenen den 23. juni ble kjrt til Namdal sykehus. Etter hvert kom det en husmorvikar til grds. Tror hun hette Marit Dale og var fra Vemundvik. Mot kvelden kom det endel besk til grden. Det var jo St. Hans kveld. Det var naboer og slektninger fra grdene rundt omkring i fjellbygda. Det var vel ikke helt unaturlig at det ble medbragt endel sjenk - for det meste av hjemmebrygget opphav vil jeg tro. Det ble spillt forskjellig musikk p en sveivegramafon. Tror den var tatt med fra Bukta. De hadde en slik. Min far spillte trekkspill. Vi to eldste barna, Johnny og jeg, fikk lov vre endel av festen litt utover kvelden. Stemningen var god og slik jeg husker det s koste alle seg. Min far John, var forsvidt, slik jeg erindrer, ikke helt fornyd med at noen spillte sangen "Kjre John" litt for ofte. Antagelig for erte ham litt. Han var jo tross alt en mann p 48 r og skulle bli far for femte gang.

- Dagen etter, St. Hans dagen, kom det melding om at min mor var nedkommet med en velskapt gutt - som det heter. Jeg husker slett ikke hvordan min egen reaksjon var p det. Jeg var jo da ni r og tenker jeg opplevde dette som spennende. Dengang l mdre p fdeavdelingen omkring en uke fr mor og barn fikk reise hjem om alt var greit. Jeg husker den store dagen da min lillebror og mor var ventet hjem. Ventetiden og spenningen var temmelig dry! Men utp ettermiddagen var det dags hilse p lillebror Willy for frste gang. Jeg var visst en ganske stolt storebror ble jeg senere fortalt.

Dette er det frste bildet som jeg husker jeg fotograferte av Willy. Bildet er fra desember 1959 og han var da 5 r gammel. Elghunden herter Jeger. Bildet er fotografert det ret jeg ble konfirmert. Jeg hadde kjpt kamera og film for nesten alle konfirmasjonspengene mine. Arena for portrettet er ganske nylagt is p yongen med litt nysn p. Var det her jeg la grunnlaget for mitt senere valg av yrke? Foto: Chris Overgaard Sverkmo

- I 1957 dde min mormor Mlfrid i Grong. Jeg var da 12 r gammel. Hun ble gravlagt i Grong kirke. Jeg var med i beravelsen som var en tung dag for meg og ikke minst min mor. Det skulle ikke bli det eneste ddsfallet i nr familie. Min onkel Per, som bodde i New York, dde plutselig p en sjreise til Bombay. Han var sjmann og arbeidet for Wilhelm Wilhelmsen rederi. Min kontakt med onkel Per var brevvekslig. Vi hadde mye kontakt via brev hvor han fortalte spennende historier fra sitt liv p de syv hav. Hans plutselige bortgang ble en stor belstning p min mor. Hun og Per stod hverandre nrt. Hans urne er ogs nedsatt p Grong kirkegrd.

Dette er det eneste bildet jeg har av onkel per. Han sendte det til meg i et brev i den tiden vi brevvekslet. Her ser vi han ombord p sitt siste skip sittende p bakken, p vei gjennom Suez kanalen. Den store lyskasteren, som var pbudt for skip som skulle passere kanalen, forteller den historien. Foto: Ukjent

- I lpet av dette ret ble jeg ogs grunnlegger av gutteklubben Sprint. Jeg samlet sammen alle guttene i fjellgrenda og fikk startet en klubb med ni medlemmer s vidt jeg husker. Jeg ble valgt som formann, som det dengang het. Vi hadde ogs bde kasserer, styremedlem og materialforvalter. Kan ikke huske hva vi hadde forvalte, men slik var det. Vi hadde egne jakkemerker som vi fikk kjpt fra guttekubben gjennom Norsk Barneblad. Klubben var temmelig aktiv. Vi arrangerte bde hopprenn, kombinert hopprenn og langrenn om vinteren. Hopprennet var i egen bakke i Fosslia som vi selv bygger opp. Man kunne hoppe en 25 - 30 m der s vidt jeg husker. Vi hadde bra deltagelse av guttehoppere fra hele bygda nr vi arrangerte konkurranser. Mener huske at det dukket opp noen tilskuere ogs! Langrennet foregikk p forskjellige steder. Om sommerene var det fotballtrening og friidrett som stod p programmet. Er litt usikker, men mener klubben eksisterte frem til jeg som 15 ring skulle begynne p skole p Malm nirige ungdomsskole, og mtte da flytte p hybel. Kan ikke huske om vi ofisiellt nedla klubben eller om den bare gikk i opplsning av seg selv. Kanskje eksiserer den enda!

- Samme hsten som det ret Willy ble fdt, dro jeg p elgjakt - alene! Jeg var jo kun 9 1/2 r s hvordan kunne dette skje? Jeg er litt usikker p foranledningen til at jeg var alene hjemme, men har en vag anelse om at det dreide seg om Willy's barnedp. Det var i alle fall slik at jeg blnektet vre med resten av familien da de skulle bort denne dagen. Er temmelig sikker p at dagen var en sndag tidlig i oktober. Grunnen til at jeg ikke ville vre med familien den dagen var nok, uten tvil, at jeg hadde planlagt andre aktiviteter. Elgjakta var begynt og jaktlaget hadde allerede vrt p jakt uten felle elg. Etter at alle andre var ute av huset satte jeg i gang med planene mine. Jeg visste jo godt hvor far hadde Kragen oppbevart. Den var alts tigjengelig. Vi bodde jo i villmarka s det var vel temmelig vanlig. Det oppstod imidlertid et problem - jeg kunne ikke finne ammunisjon! Imidlertid fant jeg de ndvendige komponenter til lade skudd. Jeg hadde ved flere anledninger sett p far nr han ladet egen ammo. Ladepressa var en innretning som stod p en god halvmeter lang plankestubb. Men fr jeg kunne lade skudd mtte jeg ta ut de gamle tennhettene fra tomhylsene. Dette ble i den tiden utfrt med en egen redskap som bestod av en liten stang p et rdt lite skaft som man satte inn i tomhylsa. Deretter var det en slags klo med en spiss stift som fikk tak i den brukte tennhetta slik at den ble vippet ut. Jeg hadde lokalisert kulene jeg hadde sett min far brukte til jaktammo, s da var det bare presse inn ny tennhette, fylle i snn passe mengde med krutt og presse inne den nye kula. Vips s hadde jeg startet min ladekarriere! Mener huske jeg ladet en 4-5 skudd. Allerede ved 7 rsalderen hadde min far latt meg f begynne skyte noen skudd mot blink, med Kragen. S jeg var ikke helt fersk skytter og hadde oppndd treffe blinken endel ganger.

- Jeg var godt kjent med dyrelivet p eiendommen vr og visste veldig godt hvor det var et elgtrkk ikke veldig langt fra huset. Dit dro jeg og la meg i bakhold bak en stor furustubbe med Kragen i godt anlegg. Det virket som en evighet, jeg var jo kjent for vre litt utlmodig av meg. Omsider kom en stor elgku, uten kalv, ruslende bedagelig opp i min retning hvorfra jeg ventet at elg skulle komme. Til slutt var elgen bare en 50 - 60 meter unna skjulet mitt. Ja, jeg skjt, elgkua datt og rullet over p rygg. Jeg husker de lange beina sparket i tomme lufta. N frst begynte realitetene sige inn over meg. Hva skulle jeg gjre n? Dette hadde jeg nok ikke tenkt p fr "jakta". S n, som seg hr og br av en niring, ble jeg faktisk skikkelig redd! Resten av denne episoden, min frste elgjakt i eget regi, er en historie i seg selv, og jeg skal i denne omgang ikke g nremere inn p den. Det ble imidlertid ordnet til det beste bde for meg og jaktlaget forvrig.

Fortsettelsen kommer nr du minst venter det!

#livshistorie

#fortelling

De frste skolerene p Bjrgan skole

- Det ble bygget ny skole p Bjrgan. Det ble flytting engang etter tredje klasse. Mener det var p hsten i 1955. Husker egentlig lite av det hele. Vi fikk ny lrer, eller som det hette dengang; lrerinne. Hun het Jonetta Burheim Bye. Jeg husker henne godt, en liten vever - men bestemt kvinne med sin egen stil. N ble det store forandringer i skoledagene. Hva som egentlig hendte er ikke godt si, men n begynte jeg interessere meg for skolearbeidet. Husker godt jeg flte trang til lring. Etter hvert gikk skolearbeidet veldig bra - nesten som en lek.

Minner fra 1. klasse i "gammelskolen" p Bjrgan skole Namdalseid. Da var det mye hr holde styr p dengang. Det har gitt seg litt etter hvert. Husker at lerinnen min, Hanna Rogdaberg, hjalp meg med ordne frisyren med "5 tinnskammen" sin. Foto: Solvik Namsos

- Hsten 1953 fikk vi skolebuss fra Krjorda, ved yongen, frem til skolen. Det var Karl Sverkmo, gift med min tante Dina, som fikk konsesjon p skolekjringa. Sjfren ble sskenbarnet mitt - Kolbjrn Sverkmo. Jeg var med p verkstedet p Vellamelen, tror verkstedet hette Vennes Auto, for klargjring fr godkjenning av bussen. Det var en amerikansk gammel skolebuss med lang snute. Den hadde elektrisk start, men sveiva forran var ofte i bruk om vinteren. Jeg mener at bussen var i farvene gul og grnn. Det var endel ting som mtte repareres fr den ble godkjent til skolekjring hos Statens Bilsakkyndige p Steinkjer. Jeg hadde skolefri den dagen og jeg fikk lov vre med min far sammen med Kolbjrn til Steinkjer. Far hadde benyttet anledningen til sl seg med for en bytur.  Da byturen var unnagjort, skulle jeg etter planen p veien tilbake settes av hos Ragna. Jeg skapte meg og nektet forlate bussen om ettermiddagen. Enden p visa var at jeg ble med hjem til Enget. Skoleruta var ikke ofisiellt igang enda s jeg mtte finne meg i bo hjemmefra enda en tid. Men n s jeg lyset i enden av tunnellen. Det var en stor dag nr jeg endelig kunne flytte hjem og kjre buss til skolen.

- Sommeren 1953 ble en negativ men begivenhetsrik tid for meg. Som den aktive 8-ringen jeg da var blitt, fant jeg p mye som nok de fleste p den alderen nok ikke ville vrt med p. En varm og fin julikveld, mens hesjene fortsatt stod til trk, var det hydehopp som stod p programmet. P en ekre ned mot Engbekken, som delte hele eiendommen vr, var det en veldig bratt bakke. Den var s bratt at ingen slmaskin kunne brukes, s sltten ble gjort med lj. Helt nederst i bakken, der det var en lang rein, stod en 4-trds hesje. Dette fant jeg passende for dagens oppvarming til "hydehopptreningen". Litt p skr mot hesja, slik hydehoppere gjerne gjr, tok jeg tillp mot hesja. Det gikk vel litt for fort med bratt nedoverbakke som tillp. Hydehoppet ble ogs litt av et lengdehopp og jeg landet godt nedenfor reina mot bekken. Jeg landet med venstre fot under rompa og hrte et tydelig "knekk"! Jeg hadde ingen formening om at jeg hadde brukket venstre leggbein og forskte komme meg p beina igjen. Det gjorde veldig vondt! Som seg hr og br for en 8-ring begynte jeg sutre og grte. Min 2 r yngre bror Johnny, hadde vrt med p leken som min konkurrent. Han skjnte etter hvert alvoret og lp hjem for varsle mine foreldre. Min far kom raskt tilstede. Jeg husker godt turen hjem til huset. Min far bar meg p ryggen. Det ble vel ganske raskt klart at jeg hadde brukket foten. Da vi ikke hadde telefon hjemme, ble det tur med robt til nabogrden Bukta for bestille drosje til Namdal sykehus. Ved ankomst der, ble jeg temmelig raskt kjrt p rntgenavdelingen. Deretter bar det rett p operesjonsrommet hvor jeg ble lagt i narkose. Husker jeg kjempet mot dette "svineriet" de dryppet p en klut over nese og munnen min. Men til ingen nytte. Jeg forsvant inn i en slags drmmende tilstand. Da jeg vknet igjen, var jeg veldig kvalm og flte skikkelig elendig. Jeg oppdaget ogs at jeg hadde ftt noe de kallte gips p venstre beinet, helt opp til lysken. Den virket veldig tung.

- Etter ca 3 uker fikk jeg lov reise hjem en tur. Min far hentet meg og det var en gledens dag. Men jeg ble ikke lenge i "paradis" fordi jeg maktet ganske fort brekke over gipsen. Som sagt jeg var en aktiv gutt! S bar det tilbakt til sykehuset, hvor de klippte av den delagte gipsen, la p ny og la meg inn igjen. N fikk jeg ikke lov reise hjem fr det ble tid til sette p meg en skallt "ggips". Det var en inntetning med en litt hy hel p. Dette gjorde at jeg lett kunne bevege meg over gulvet. Jeg fikk da igjen lov reise hjem. Men heller ikke denne gangen holdt "byggverket" til legene p sykehuset. Tro det eller ei, jeg knakk gipsen nok en gang, og mtte tilbake. Jeg husker godt overlegen, Nils Helsingen hette han, rystende p hodet sa noen velvalgte ord. Han var visst ikke vant til slik uvrenhet fra sine pasienter. N fikk jeg ny "ggips" forsterket p 4 sider med metallstenger! Jeg fikk igjen lov reise hjem. N holdt gipsen til det var tid for ta den av. Jeg skulle ha begynt i andre klasse omkring 20. august denne hsten. Jeg mistet de frste 3 ukene av skoleret som flger av hydehopptreninga.

- Jeg husker ikke noe spesiellt fra 3. klasse bortsett fra at jeg n kunne bo hjemme. Jeg hadde n ogs ftt kompaniskap av min 2 r yngre bror - Johnny. Det var noe spennende ved kunne ta pramma over yongen om morgenen for komme til skolebussen. Den roturen gikk ofte sammen med sjfren som p den tiden bodde hos oss. Vinterstid, med is og sn p vannet, var det andre boller. Om hsten fr isen var sikker var det ta turen over Lia, en veils strekning gjennom skog og bratt terreng p omkring 1,5 kilometer. Ved Sundet, brua over yongen, ble vi som oftest hentet av skolebussen om veien var fremkommelig. Det kunne vre en temmelig strabasis tur med skolesekk p ryggen bde med hensyn til dyp sn og sterk kulde. Dengang var det ingen skjeldenhet at gradestokken bikket godt under -30 grader. Om ettermiddagen var det selvsagt samme vei tilbake. Det var bekmrkt om morgen og likes p veien hejm om ettermiddagen. Men jeg var hverken mrkredd eller hjelpels p annen mte. Det ble en vane for meg og jeg tenkte vel ikke s mye p det. Nr jeg endelig var i hus s var det f seg en matbit fr det ble leksetid. Etterp var det tid for alle typer lek sammen med sskenene. Dette kunne foreg til godt utover kvelden frem til sengetid. Nr vren kom var det igjen tid for turer over Lia. Dette skjedde nr isen p yongen ble usikker og var i opplsning.

- Fjerde skolerer begynte vi, s vidt jeg husker, i gamleskolen. Jeg erindrer at vi p et tidspunkt, hsten i 1955, tok med oss saker og ting og gikk i samlet flokk opp til det nye skolebygget. Bygget er fortsatt i bruk ved skolen som n heter Namdalseid skole.

P bildet ses nyskolen vi flyttet inn i helt til venstre. I den delen som er utbygd litt, var det slydlokale i underetasjen og skolekjkken i andre etasje. Vrt klasserom var i den andre delen. Klasserommet vrt l i frste etasje bak de tre vinduene som er synlig. Foto: Google.

#livshistorie

#fortelling

Mot skolepliktig alder

- For meg har det aldri vrt langt fra tanke til handling. Mange kaller dette impulsivt og mener samtidig det er en farlig og forkastelig holdning til livet. Jeg ser det slik; ingen har noen gang snublet over noe ved sitte p rompa og gruble mens man river bladene av en prestekrage - skal skal ikke! Mulig man kan samle mere av jordens gods og gull p denne mten, men det var nok aldri mitt nske eller forml med livet. Fremover i fortellingen om mitt liv, vil man klart finne at jeg har gitt fra meg mange verdier uten selv ha nyttiggjort meg av situasjoner jeg har vrt i. Jeg har aldri dvelet lenge ved tanken eller angret mitt indre valg. P den annen side har jeg nok opplevd og gennomfrt langt mere enn de aller fleste ville ha prvd seg p. En gjennomgende forakt for det som kunne fremst som "mot alle odds" har oftere enn ikke preget min verden.

- Fr min farmor Alette og min farfar Nils giftet seg het farmor Sverkmo til etternavn. Min farfar hadde slektsnavnet Buvarp. Han var fdt utenfor ekteskap og hadde slektsnavnet etter sin mor. Det var, som sikkert mange har kjennskap til, slett ingen spk. Men heller ikke uvanlig selv i de tider. Jeg var slett ikke flue p veggen da det ganske sikkert var forhandlinger mellom familiene fr giftemlet ble gjennomfrt. Det jeg hrte da jeg var ganske ung, var at min farmor bestemt motsatte seg skifte navn til Buvarp i forbindelse med ekteskapspakten. Dette var nok temmelig uvanlig p den tiden - omkring r nittenhundre. I verste fall kunne vel en brudgom og hans familie oppleve dette som bde en nedsettende og foraktelig holdning ovefor dennes familienavn. Det skjedde ikke. Min farmor var en meget bestemt og handlingskraftig dame. Derved fikk den nye pakten mellom Alette og Nils familienavnet Sverkmo. I dag er dette et beskyttet slektsnavn. Det vil si at ingen uten direkte bnd til familienavnet kan ta det i bruk.

Gullbryllup i 1950. Mine besterforeldre Alette og Nils feires p Langra. Jeg kjenner igjen de fleste, men er litt usikker p andre. Bakerste rekke fra venstre: Mitt sskenbarn ystein, bestefar Nils, usikker p hven han har p fanget men det er muligens mitt sskenbarn Solbjrg. S har vi bestemor Alette, muligens med min bror Egil p fanget. De to hye karene helt til hyre er mine sskembarn Oddleiv og Svein. Fremst fra venstre, mitt sskenbarn Arvid. Den neste gjenta som snur seg bort er jeg veldig usikker p, muligens Solfrid. Neste gjenta tror jeg er Elisif. Neste gjente med slyfe, kan jeg ikke si hvem det er. Deretter er det mitt sskenbarn Aud, s mitt sskenberm Asbjrg, s er det undertegnede (tror jeg) og helt til hyre mitt sskenbarn Olav. Jeg tar hyde for at det er mulig med flere feil og da m jeg gjerne korrigeres.

- Som ung gutt, fr skolealder, beskte jeg med jevne mellomrom flere nre slektninger over tid. P Mastermelen bodde min ekte tante Anna og min ekte onkel Leif. Tante Anna var min fars yngste sster og onkel Leif min mors eldste bror. Da min mors familie flyttet til Bergen, engang fr 1920, ble onkel Leif vrende igjen p Mastermelen. Det var min grandtante Anna og Adolf Reitan som drev bruket da. Grandtante Anna var min morfars sster. Jeg var veldig ofte p besk hos dem etter at de var blitt pensjonister og bodde i de gamle, opprinnelige, husa p Mastermelen. Jeg husker disse to som srdeles snille, hyggelige og gjestfrie mennesker. Min oldefar Jrgen Overgrd, var etter hva jeg vet den originale eieren av Mastermelen. Han var tmrer av yrke og etterlot seg en god del verkty som vistnok fortsatt er i bruk i dag. Onkel Leif vokste opp p bruket og overtok etter hvert driften. Jeg var alts dobbeltsidig sskenbarn med Anna og Leifs barn. Onkel og tante fikk etter hvert seks barn. Den tiden jeg ofte var p besk var det de fire eldste som var fdt. Man kommer vel ikke nrmere ssken uten vre akkurat det. For meg var det veldig stas vre p besk der. De hadde elektrisitet og vaskemaskin! Jeg husker til og med den dagen vaskemaskina kom i hus. Jeg var p besk. Vaskemaskina ble passert i kjelleren. Et lite "underverk" av en oppfinnelse syntes jeg. Onkel Leif drev som skogsarbeider om vinteren. Han hadde noe s foholdsvis skjelden som en motorsag. Den dro han p en skikjelke opp i skogen i Mlnlia, hvor han jobbet, hver dag s vidt jeg erindrer. Jeg husker enda duren fra motorsaga nr den var i bruk. Tragisk nok dde bde onkel Leif og tante Anna alt for tidlig. Dette var noe som preget de to minste barna i familien ekstra hardt siden begge var mindrerige.

- P Langra bodde min tante Marie og Martin. Der var jeg ogs mye p besk over tid. De hadde tre barn, den yngste p alder med meg. P gden ble det ofte holdt strre familiesammenkomster. Dette muligens for at vningshuset var en bra stor trnderln - med mange rom. Det frste selskapet jeg husker derfra var farmor og farfars gullbrylup. Dette mener jeg var i 1950. Min bestefars begravelse ble ogs holdt derfra. Mener det var i 1962. Jeg var da sytten r og heldigvis hadde jeg beskt han p gamlehjemmet ved rgrdsbrua, like fr han dde. Husker han sa at han likte seg veldig drlig der p hjemmet. Det var nok alt for restriktivt for ham p gamlehjemmet. Han hadde en stor stjerne i mitt hjerte. Min bestemor levde enda endel r. Siste gangen jeg beskte henne var i 1966. Hun bodde da i et lite hus p Mastermelen som omkel Leif hadde bygd til henne. Jeg var ute p de syv hav da hun dde et par r senere. Dette ble en liten avstikker fra mine besk p Langra, men spass viktige hendelser for meg at jeg syntes de mtte vre med. Det er ett minne som sitter spesiellt godt fra min tidligste besk der. De hadde en grdshund der som het Snorre. Han stod fast p grdsplassen og hadde hundehus. Snorre og jeg var srs gode venner. Jeg husker ikke foranledningen til historien, men husker godt mine velvalgte ord: "Snorre e likast hain" fr jeg strk p dr. Det ver selvflgelig ett eller annet som hadde ftt underleppa mi til vokse seg sid! Da jeg kom p grdsplassen l Snorre utenfor huset sitt. Det var enten vr eller sommer. Jeg krp inn i hundehuset og la meg til der. Snorre kom etter og la seg opp mot inngangen p huset. Der sovnet jeg sammen med Snorre. Jeg mener huske at det ble sagt at det hadde vrt "litt aktivitet" blant de voksne da de ikke fant meg utenfor huset. Dette er sikkert noe et par av mine eldre sskenbarn husker. Sist jeg snakket med min tante Marie, vren 1995 mens jeg var p besk fra USA, snakket vi om denne hendelsen. Den l da fortsatt friskt i hennes minne. Med andre ord hadde jeg satt spor etter meg allerede da!

Her ser vi mitt sskenbarn Magnar og undertegnede fotografert med dukker i armene. Ingenting tyder p at vi er veldig begeistret med situasjonen. Her er vi vel 3 tre r vil jeg tro. Magnar var noen mneder yngre enn meg.

- Sommeren 1952, et par mneder etter jeg fikk en lillesster, var det tid for innskriving p Bjrgan skole. Mener huske det var min far, med meg p bagasjebrettet, som syklet frem til skolen. Selv om jeg syntes det var ganske spennende, likte jeg meg ikke noe spesiellt. Det var veldig mange barn der. Ting virket veldig fremmed og ukjent for meg. Hadde det vrt mitt valg s er mulighetene store for at jeg ville frabedt meg denne opplevelsen. Jeg ble selvflgelig programmessig innskrevet og var klar til begynne i frste klasse omkring 20. august. Etter at jeg kom hjem igjen glemte jeg fort dagens hendelse. Realitetene dukket ikke opp i tankene mine fr dagen for skolestart var der. Muligens hadde jeg fortrengt det som skulle komme i hp om at dette ville forsvinne av seg selv. I alle fall gikk jeg ikke og gruet meg eller syntes synd p meg selv i mellomtiden. I ettertid fler jeg at dette var en sunn og bra hopldning til det som skulle skje. Men dagen kom ubnhrlig. Husker ingenting om fremmte p skolen. Heller ikke hvem som fulgte meg dit eller hvilken transport som ble benyttet - frste dagen.

Fr krigen hadde min far bil. Den ble imidlertid plukket fra hverandre da krigen brt ut for hindre at den kom i hendene p fienden. Det var en noenlunde fremkommelig vei til Krjorda ved yongen p den tiden. Her ses han sammen med en katt p fanget. I baksetet min tante Marie og mitt sskenbarn Aud. Bildet er fotografert p Langra.

- Omkring 20. august 1952 var frste skoledag. Jeg husker bare sm bruddstykker derfra. Det var mange barn som begynte i frste klasse det rer. De snakket om rekord - vi var vel knapt 30 stykker. Dette ble selvflgelig en utfordring for selve skolen som hadde kun to skolerom. Ett som var beregnet for de minste, opp til og med 3. klasse tror jeg. "Storskolen" var vel fra og med 4. til og med 7. klasse i et skolerom tvers over gangen. "Gangen var vel beregnet som gymnastikksal. Hvordan det enn n var, s gikk klassen min p skolen annehver dag. Mener vi gikk tirsdag, torsdag og lrdag. Vi hadde med andre ord en fridag mellom hver skoledag. Sikkert ikke s verst sett med dagens skolebarns yne! Siden min skolevei var bde lang og tildels ufremkommelig, s mtte jeg ha losji fremme i bygda. Jeg bodde da de frste to ra hos Ragna Hagen. Ho var bde en snill, humoristisk og omtenksom enke som jeg kjente fra fr. Ho var vaskedame p Samvirkeelaget og p bakeriet hvor baker Hamstad regjerte. Jeg brukte vre med henne om kveldene nr hun vasket der. Baker Hamstad la fra tid til annen igjen et par "tterwinerbrd" til oss som smakte himmelsk! Ragna bodde helt nede ved Bjrgbekken, i et halvannen etasjes hvitt hus, med et lite rdt "fjs", tvers ovenfor idrettsplassen som l der p den tiiden. Denne bekke var det eneste jeg kunne fsammenligne med bardomshjemmet mitt. Forskjellen var vel bare at jeg kan ikke huske at jeg noen gang fikk fisk der. Som nrmeste nabo hadde hun Olaug og Sverre Heggdal. De hadde to barn - Solvr og Arne. De var begge litt eldre enn meg, men jeg husker jeg hadde en god del lekestunder med Arne. Etter hvert skulle jeg f oppleve at det ikke var bare - bare komme ut fra "fjellet", som det ble kallt, og g p skole fremme i bygda. Det var vel p en mte slik at jeg ble sett p som en utenforstende inntrenger fra "timbuktoo". Min opprinnelige skeptisme til skolen ble nrmest til virkelighet - et par rs sammenhengene langt mareritt. Mobbing kaller man det i dag. Dengang het det "erting" men som nok kunne f dagens skallte mobbing til blekne i sammenligning. Det verste var nemlig at jeg ikke hadde noen klage til eller ske beskyttelse hos.

Dette er et drlig bilde av Enget, men originalt, fra mitt frste kamera hsten 1958. Bilderetning fra st mot vest. Jeg brukte storparten av pengene jeg fikk til konformasjonen min til kjpe fotoutstyr og film. Det ble et Kodak Brownie Hawkeye flash model og kameraveske. Tro det eller ei, men jeg har dette klenodiet av et kamera og utstyr enda! I begynnelsen fotograferte jeg, som seg hr og br, bde i hytt og vr. Dette er vel det eneste bildet av Enget som har overlevd fra dengang jeg var en gryende fotojournalist. Da jeg flyttet tilbakt til Norge i 2002 ble nemlig hele flyttelasset stjlet mens det stod parkert p flyttebilen i Oslo. Da gikk det meste av egen fotografisk historie tapt.

Forsetter nr du minst venter det...

#livshistorie

#fortelling

Tidlig oppvekst

- Engang midt p -50tallet fant jeg et brev, skrevet av min far omkring 1948, fr han overtok eiendomen Enget. Det var enten en kladd eller brevet ble aldri sendt. Jeg turde ikke sprre; snoking i mine foreldres sm hemmeligheter ville nok ikke bli godtatt. Brevet l i en adressert konvolutt men den var ikke forseglet. Brevet var veldig spennende lesning for en 10 - 11 ring av min stpning. Min far hadde en veldig pen og tydelig hndskrift, s lesingen gikk bra selv om vi p skolen n kun lrte formskrift. Min fars brev var selvflgelig skrevet med sirlig kursiv hndskrift. Etter ha lest det brevet fikk jeg en utpreget lyst til lese bker av Jack London (John Griffith Chaney - hans fdenavn) og Mark Twain, (Samuel Langhorne Clemens som han egentlig het).  Det skulle vise seg, senere i livet, at dette brevet nok var med p styre livet mitt i en bestemt retning.

- I mai 1945 skulle jeg f stadfestet mitt navn. Sammen med dpsflget gikk turen fra Enget med hest og vogn. Denne hendelsen fikk jeg fortalt av min mor. Det var to ekvipasjer i flget. Den fremste vogna i flge ble dratt av en merr. Vogna bak av en hingst. Siden mine besteforeldre ikke hadde hest s var antagelig disse to lnt fra naboen p Bukta eller andre smbruk i nrheten. Alt gikk vel i begynnelsen. Situasjonen oppstod da vi var kommet til Tolengenget. Min mor satt i den forreste vogna med meg i armene. Plutselig skjente hingsten med vogna bak ut til siden, og kom opp p siden av vogna med min mor og meg ombord. Hingsten p en mte angrep merra og trengte oss ut mot stupet. Det var visst veldig nre p at bde hesten og vogna vr havnet i avgrunnen. Et par hestevante og resulutte karer fikk imidlertid tak i seletyet p hingsten og tilsvarende p merra og roet de ned fr det gikk fullstendig galt. Ukrutt forgr ikke s lett! Senere kom det frem at merra var i brunst. Vi kom til kirka helskinnet og jeg ble dpt og innskrevet i kirkeboka med navnet Kristen Arvid Sverkmo. Oppkallt etter en onkel Kristen, som tragisk dde bare 3 r gammel og min morfar Kristian Overgrd. Hvem navnet Arvid var etter vet jeg egentlig ikke. Min mor het Astrid og min farmor Alette, s muligens etter en eller begge? Senere i livet ble fornavnet mitt forandret til en annen skrivemte. Det kommer jeg tilbake til da det ligger en historie bak dette.

         

 Bryllupsbilde (1943) av mor og far Astrid og John.

                                                                                   

Bryllupsbilde av min farmor og farfar Alette og Nils                                                            

- Min frste erindring fra min oppvekst p Enget er at jeg og flere av mine mere og mindre jevnaldrede sskenbarn lp rundt p grdplassen og i uthusene og lekte krig. Det var totalt tre uthus p den tiden. Vi hadde ikke moderne lekety. For lage smell og litt lyd s brukte vi takshingel vi fant. Dette var shingel som hadde blst av takene bde p fjset og vningshuset. De var ansett som ubrukelige til gjenbruk. Vi brukte 2 stykker som vi slo mot hverandre og etterlignet forskjellige smell, bde maskingevr og vanlige brser. Vi delte oss opp i forskjellige "styrker" og var nok ganske tffe mot hverandre noen ganger. Her var bde kommunister, naziter og norske og amerikanere representert. En annen krigsrelartert forbindelse jeg husker, er at nr vi hrte flydur trakk vi bort fra pent terreng og som regel under tak. Min bestefar Nils fortalt en episode fra krigen hvor han ble beskutt fra et tysk fly. Hvordan det hele hadde begynt har nok dessverre gtt i glemmeboka. Mulig han hadde vrt p jakt med sin gamle Remington Rolling Block. Heldigvis greidde han komme i sikkerhet fr han ble truffet. Det med trekke inn fra pent terreng og i skjul nr flydur ble hrt, var ogs noe min bestefar praktiserte i flere r etter krigen.

- I 1949 fikk jeg enda en lillebror - Egil ble hans navn. Vi var n tre brdre med to r mellom hver av oss. Jeg kan ikke huske noe fra hans hjemkomst. I rene som fulgte var jeg ofte sammen med bestefar nr han skulle hogge ved i skottet. Jeg var antagelig minst like mye i veien som jeg var til hjelp. Men bastefar tok seg alltid god tid til det han holdt p med. S ogs i vedskottet. Ofte satte han seg ned p hoggstabben og fortalte sm historier eller eventyr. Nr han satt der og fortalte s hadde han omtrent alltid et trestykke og tollekniven fremme. Bestefar gikk alltid med tollekniv i beltet. Han karvet og smidde p trestykket med kniven mens han fortalte. Jeg kan ikke huske om det ble noe produkt ut av karvingen, men muligens ble det rivetinner av det. Han var en veldig god forteller. Det gikk rett hjem hos meg. Jeg var umettelig.

- Frem mot 1952 var det planlagt og pbegynt bygge et nytt to-etasjes vningshus p bruket. Jeg husker godt grunnarbeidene til en full kjeller under huset. Alt ble gravd ut med spader - i blleire. Den var s hard - og jeg husker det ble foretatt endel mindre dynamittsprengninger. Om jeg ikke husker veldig feil s var grunnflata p huset ca 6 x 8 m - 48 m2. Nr man regner at det ble gravd ned i overkant av to meter s ble det alts omkring 100 m3 som ble gravd ut med spade og trillebr. Muligens var det en "bekkvogn" og hest med fra tid til annen. Grunnmuren ble oppbygd med Leica-blokker. Vren 1952 var egentlig en begivenhetsfull vr som jeg husker godt. Dagen da min mor skulle fde min lillesster Wigdis, var det mildt og full vropplsning p den islagte yongen. Isen var nrmest ufremkommelig. Det var overhode ikke noen lsning frakte en kvinne med fdselsrier over isen til den andre siden hvor min mor kunne hentes i bil. Datoen var 3. mai. Jeg husker godt den frebrilske aktiviteten med hastebygge en slede p to par ski som skulle kunne bre jordmora sikkert over isen. Trekkkraften for sleden var to isvante karer p ski. Den ene var min far. Jordmora kom velberget over isen. Min erindring er at jormora var Emma Lie. Hun var nok en robust og modig kvinne som lot seg overtale til bli skysset over den rtne isen i en slik doning. Det gikk ikke lange stunda, etter hun var kommet i hus i gammelstu p Enget, fr jeg hrte barneskrik. Som den nyskjerrige syvringen jag var, hadde jeg blitt jaget ut av huset, men oppholdt meg like i nrheten. Det var snflekker p bakken enda. Det var jo tross alt tidlig p vren. Fdselen gikk greit, jeg hrte i alle fall aldri noe annet, men det gikk nok noen dager fr jeg fikk komme til og se den lille sstera mi. Nummer fire i sskenflokken og den eneste "heimfing" ble hun.

- Den frste tiden etter vi flyttet til Enget, husker jeg mange mrke hst- og vinterkvelder, med et lysskinn kun fra vedkomfyren p kjkkenet. Den koslige sprakingen fra trr bjrkved, som brannt lystig i komfyren, var beroligende. Kjkkenkomfyren var helsvart og hadde en vannbeholder med en messingknopp p toppen av lokket. Beholderen var fyllt med vann og nedsenket i ovnen for holde vannet varmt nr vi fyrte i ovnen. Det var vr varmtvannsbeholder. Ofte var hele familien samlet p kjkkenet. Det var jo ikke elektrisitet enda og parafin til lampene var en utgift man mtte holde s lav som mulig. Dessuten var det noe som het rasjoneringskuponger. Hadde man ikke kuponger kunne man ikke kjpe forskjellige varer. Stort sett var det bestefar som var fortelleren. Men bestemor var heller ikke borte nr det gjaldt fortellinger. Ofte gikk det i gamle selvopplevde historier, bde spennende og triste. For meg var alt sammen eventyr som jeg lett levde meg inn i. Denne gode fortellerkunsten er noe man veldig skjelden opplever i dag. I min verden er det veldig synd at barn og unge ikke fr med seg dette i oppveksten. Jeg har en sterk flelse av at det ville hjulpet mange unge som i dag sliter med forskjellige mentale problemerstillinger. Ut fra egene opplevelser ga dette meg en sterk flelse av samhold og tilhrighet.

Min mormor Mlfrid i ung alder fr hun ble gift. Hun var utdannet sykesster som det het dengang.                                                                                                

- I rene fr jeg begynte p skolen beskte jeg ogs ofte min mormor, Mlfrid Overgrd, fdt Fiskum.  Hun bodde p Fynem grd i Grong. Min morfar, Kristian Overgrd, var ansatt som oppdagelsesbetjent (i dag det samme som etterforsker eller detektiv) i Bergenspolitiet. Da han dde bare 51 r gammel, flyttet de gjenvrende i familien etter hvert tilbake til Trndelag. Det er i vr tid litt rart tenke p at han dde av noe s enkelt som blindtarmbetennelse. Det var fr Penicillinets oppfinnelse og bruk, som frst fikk utbredelse under 2. verdenskrig. Jeg fikk alts aldri mtt min morfar. Jeg husker ikke s mye fra disse beskene hos mormor annet enn vi var mye p besk hos andre nre slektninger i omrdet Bergsmoen og Harran. Min mormor var glad i turer i skog og mark og jeg var ofte med henne p slike turer. Dette var nye omgivelser for meg. Jeg var jo godt vant med livet i skog og natur, men her fant jeg nytt terreng og fikk nye impulser. En dag jeg husker godt er at vi p en slik tur fant et fuglereir med to unger i - som hadde fallt ned p bakken. Ungene var dde. De hadde sikkert sultet ihjel. S langt jeg kan huske har jeg vrt en utpreget dyrevenn. Jeg er velig glad i forskjellige dyr og de har til gjengjeld vrt glad i meg. Sammen med min mormor fikk vi begravd disse sm fugleungene - hele reiret i jorda, som en slags kiste, og med en liten kvist mellom de. Det var for at de skulle ha hver sin del i reiret. Jeg var grepet av denne lille tragedien og den dukker fortsatt fra tid til annen opp i mine tanker. Det begynner vel nrme seg 70 r siden.

Fortsetter nr du mindt vender det...

#livshistorie

#fortelling

 

Begynnelsen

- Tidlig om morgenen den 27. februar 1945 ble en gutt fdt p Namdal sykehus i Namsos. Han mlte 51 cm og vog 13 1/2 mark. Etter dagens mleenhet tilsvaret det 3375 gram. Ikke store knttet, men sikkert ganske almindelig under 2. verdenskrigs rasjoneringssystemer. I sykehusjornalen stod det lese: Velskapt guttebarn fdt kl 06:10, mor Astrid Johanne Sverkmo og far John Haakon Sverkmo. Det var en tirsdag og Laila og Lill hadde navndag.

- I den utbommede byen Namsos, var forskjellige hendelser allerede p gang for jage ut den tyske okupasjonsmakten. Ikke mye bebyggelse stod igjen etter den tyske bombingen 20. april 1940. Byens historie gr i hovedsak tilbake til opprettelsen i 1845. Tre ganger har Namsos blitt s godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt.

Britiske soldater graver i vrakrestene etter den tyske bombingen 20. april 1940. Foto: Arkiv

- Etter den tids normale barseltid p sykehuset, fikk mor og jeg lov reise hjem til far p Namdalseidet. Jeg har ikke helt klart for meg hvor dette var, men det var vel etter all sannsynlighet til grden vre Bgset. Far jobbet p den tiden som skogsarbeider og snekker. Det som er sikkert er i alle fall at vi bodde der frem til min far i 1949 overtok smbruket Enget, hvor mine besterforldre, Nils og Alette, hadde drevet intll mine foreldre overtok.

- Det frste jeg egentlig husker fra mitt livslp er den dagen jeg satte mine to fingre, pekefinger og langfinger p hyre hnd inn i et monster av en stikkontakt. Den var plassert litt hyt opp p en vegg i et soverom eller lignende. Den var mektig og svart! Forran sto det en seng eller sofa som jeg som 2 ring klv opp p. Jeg husker sttet jeg fikk som om det skjedde i gr. Men ellers kom jeg greit fra det - tror jeg! En annen hendelse jeg husker fra denne vinteren var da jeg lp til vre naboer p grden Bgset, hvor John og Hilda Bgseth bodde. Min far var en habil og aktiv skilper. Han brukte ha skiutstyret sitt stende i yttergangen p vningshuset. En sen vinterdag uti mars 1947, hadde jeg tatt turen dit ut for leke med skisakene til min far. Dette gikk ikke helt etter planen og det endte med at jeg knuste vinduet i gangdra med en av skistavene. Skrekk og gru - jeg ble virkelig skrekkslagen! Jeg tok beina fatt, ut i snhaugene og lp med hjertet i halsen ned til Hilda i nabohuset. Husker ikke helt hvor langt det var ned dit, men kan tenke meg et par hundre meter. Hva jeg hadde p beina er jeg usikker p. Antagelig var det et par tova ullabber. Tror neppe jeg hadde noe annet p enn bare beina i labbene. Jeg ndde "reddningen" og Hilda tok vel imot meg. Jeg tror nok jeg regnet henne som en bestemor i mitt unge liv. Hvordan det n egentlig var, s fikk vel Hilda p en eller annen mte varslet min mor at jeg var kommet til hanne. Jeg kan ikke huske om det ble noe straff for min uvrne opptreden - det var jo en "alvorlig" affre knuse et vindu p den tiden. I ettertid har jeg undret meg litt om det var i forbindelse med at min yngre bror, Johnny, p den tiden var nyfdt og antagelig nylig hjemkommet. Jeg hadde jo hatt gleden av ikke dele oppmerksomhet med andre i et par r, s kanskje flte jeg litt p at jeg n ble oversett til fordel for min lillebror?

Fortsettes nr du minst venter det.

#livshistorie

#fortelling

 

 

 

Les mer i arkivet Januar 2018 Desember 2017 November 2017
enlivsreise

enlivsreise

72, Namsos

Fortellinger fra en ekte vagabond sitt livslp - still going strong. For ikke skape undig press p personer og ting som omtales i bloggen, har jeg valgt skrive etter sjangeren for en dokumentarroman.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker