hits

Begynnelsen til mitt lille verdenseventyr

- Jeg hadde aldri vært i nærheten av et fly før jeg den 23. juli 1961 befant meg på Fornebu sammen med omkring 15 andre gutter og menn som var påmønstret MS Francisville. I tillegg ver det flere andre som skulle til andre båter. Vi skulle til Rotterdam og skulle lande på en kjempestor flyplass som hette Schiphol - mellom Amsterdam og Rotterdam. På Fornebu stod fly i alle størrelser- og fasonger parkert, i vente på å få ta av til de lyseblå høyder. Vet ikke hva som var grunnen, men det tok sin tid før vi fikk anledning til å gå ombord i flyet. Det viste seg å være et litt eldre charterfly, gulmalt av typen DC3. Det hadde et blått og hvitt flagg på halefinnen, noe jeg senere lærte tilhørte Fred. Olsen. Han er vel mere kjent som skipsreder enn luftfartselskap. Jeg visste ingenting om ting som "trykk-kabin" etc. Dette flyet hadde ikke det og det skulle jeg etter hvert få erfare betydningen av.

Dette er samme typen fly, Fred. Olsen DC 3, som jeg var med på i min første flytur. Illustrasjonsfoto

- Da alle mann, mener å huske at det var et par kvinner også, omsider fikk innta setene ombord i flyet, var spenningen på topp hos meg. Vi kom oss etter hvert opp i lufta. Været var strålende og jeg fulgte nøye med landskapet under, da jeg hadde fått vindusplass på babord side - rett bak vingen. På turen oppover braket og smallt det i ørene. Dette ga seg da stort sett etter hvert når vi var kommet opp til det som jeg nå vet heter apex (høyeste punkt). Det gjorde egentlig litt vondt i ørene hele veien. Jeg hadde jo aldri hørt om å utligne trykket i ørene på den tiden. Vi fløy utover Nordsjøen. Den var knall blå i likhet med himmelen over. Jeg kan ikke huske hvor lenge vi hadde vært i luften, da min betraktning av verden utenfor pluselig ble helt svart! Kan egentlig ikke huske om jeg ble redd eller om jeg tok form av et spørsmålstegn. Kort tid etter at min lyseblå betaktning av verden brått bel avbrutt, kom en rolig stemme over høytaleranlegget ombord. Denne forkynte som den naturligste ting i verden at det var litt problemer med babord motor og at kapteinen hadde stoppet den. Denne flymaskina fløy utmerket med bare en motor. Det viste seg å holde stikk. Tror vi landet på Schiphol etter ca 3 timers tur. Fra nedstigningen husker jeg at det gjorde fryktelig vondt i ørene og at jeg vel på det nærmeste var helt døv etter vi  landet. Det tok flere dager før hørselen var helt tilbake. Senere fikk jeg vite hvorfor min betraktning ut vinduet skiftet fra lyseblått til kullsvart. Det var et oljetrykks-rør som hadde sprunget lekk og sprayet hele babord side med svart motorolje.

MS Francisville var min første båt i 1961. Jeg var messegutt i de 7 månedene jeg var ombord. Foto: Privat arkiv

- MS Francisville var enda ikke kommet inn til Rotterdam havn da vi ankom. Vi ble fraktet til sjømannshotellet i Rotterdam. Der ble vi vel nærmere en hel uke før båten kom inn til havn. Det var nærmest ingen av oss som hadde noe særlig med penger. En av karene blant oss var maskinsjef og kunne nok dette gemet både ut og inn. Han fikk ordnet med agenten vår i Rotterdam slik at vi fikk et lite forskudd på hyra. Jeg fikk 10 gulden som på den tiden tilsvarte omkring 20 kroner. Sammen med et par andre gutter på min alder, dro vi på byn! Vi måtte jo sjekke ut sjømannsbyen Rotterdam. Vi var nok litt forsiktig heldigvis, for vi startet ut med Coca Cola og is i et glass. Men vi gikk videre og fant et større sted med mye folk og ikke minst mange jenter. En av guttene som var med var fra Oslo, han var over 17 år og nærmet seg vel 18. Han var nok den mest "verdensvante" av oss tre og foreslo at vi skulle smake på det Hollandske ølet. Som sagt så gjort og plutselig hadde jeg en halvliter forran meg på borde. Jeg hadde jo erfaringen fra mitt tidligere besøk ombord på den tyske båten friskt i minne, så jeg var litt skeptisk, men lot det stå til. Jeg konsumerte halvliteren sammen med de andre to. Jeg syntes ikke det var godt så det tok sin tid for meg. Men det er klart, etter en halvtime og en halvliter innabords så ble man jo i storform. Det gikk fort å bli verdensvant! Jentene der inne var usedvanelig vennlige og gjorde seg veldig likendes. Dette var livet! Jeg forstod jo ikke dengang at de i virkeligheten var ansatt av establisementet for å åpne lommeboka vår. De ville ha oss til å spandere drinker på dem. Noe vi var veldig villige til. Det skulle vise seg at det gikk veldig hardt utover mine ti gulden - og det litt brennfort! Enda så billige drikkevarene var. Mener å huske at prisen jeg betalte for min halvliter var mindre enne en halv gulden. Ingenting så galt at det ikke var godt for noe. Da pengebeholdningen min var redusert til bare noen små mynter og jentene forsvunnet, var det bare å begynne på veien tilbake til sjømannshotellet. Da er sjømannslivet en sørgesang! Ingen flere utskeielser for min del før båten ankom kaia. Dette var bare en forsmak på hva som senere kom, men jeg hadde da lært meg noen nye realitetsrutiner.

Her har eventyreren blitt 17 år og ukysset - som jungmann ombord i M/T Sommerstad 1962. Foto: Personlig arkiv

Av Chris Overgaard Sverkmo

covergaard(æ)me dot com

Godt Nyttår!

Om 2018 blir en ny start

Med blanke ark og fargeblyanter til

Uavhengig av hvordan 2017 vart

Men avhengig i hva man selv vil

 

 

God Jul!

 

Den uforfalskede

Tro og fremtreden

Stamina i et naturmenneske

Vokst opp i villmarka

Slapp aldri taket

Chris Overgaard  Sverkmo

God Jul til alle mine lesere!

 

 

Fremover mot yrkeslivet

- Etter konfirmasjonen sensommeren 1959, ble det fra høsten av ett år i framhalsskole-klassen på Bjørgan. Vi fikk en helt ny lærer fra Sunnmøre som het Kåre Ertresvåg. I tillegg hadde vi lærere i sløyd og i husstellfaget. Henholdsvis Holder og Marit Røthe. Etter framhaldsskolen så var det mulighet til å søke seg inn på et 9. skoleår ved Malm linjedelte undomsskole. Så vidt jeg husker så ble det sagt at Malm linjedelte var den 3. skolen i landet som fikk 9-årig skole. Jeg søkte på en linje som dengang het almenpraktisk handel- og kontorlinje. Vi var 17 elever som startet på den linja - 15 jenter og jeg som den ene av 2 gutter. Det ble starten på en hybeltilværelse for meg. Jeg flyttet altså hjemmefra og til min hybel på Øra som 15-åring. Det gikk jo forsåvidt helt greit både med skolearbeid og annet stell. På den tiden hadde Malm mange sjøgutter som skulle få direkte betydning for min fremtid.

- Jeg avsluttet forrige blogg med å fortelle litt om min historie som elgjeger. Det har blitt antydet at jeg sannsynligvis var landets yngste i denne kategorien. Det tror jeg ikke, men muligens landets yngste som selv ladet patronene og gikk på elgjakt alene.

- Da jeg hadde summet meg litt etter elgfallet - jeg var skikkelig redd nå husker jeg - så hadde jeg "forstand" nok til å begynne å forsiktig bevege meg frem mot det som det som viste seg å være en død elgku. Jeg husker den blødde mye. Elgkua hadde sluttet å bevege seg innen jeg kom frem. Nå stod jeg her helt rådvill forran et stort dødt dyr uten å ha noen som helst formening om hva jeg nå skulle forta meg. Jeg hadde faktisk ikke engang tenkt på og ta med meg en kniv! Etter en stund, som jeg ikke husker noe som helt fra, så hadde jeg besluttet å gå den knappe kilometeren hjem til huset. Hjemme fikk jeg satt på plass geværet og gjemt de resterende av patronene jeg hadde laget. Tiden deretter husker jeg ikke så mye fra før jeg hørte det kom noen til huset. Det viste seg å være en nær slektning som tilfeldigvis hadde hørt smellet da jeg skjøt. Han visste sannsynligvis at jeg var alene hjemme og hadde kommet for å undersøke hva som foregikk. Etter hvert fikk jeg tilstått ovenfor ham hva jeg hadde gjort. Da ble det funnet frem kniver og annet nødvendig utstyr og jeg måtte vise ham hvor elgkua lå. Jeg husker jeg hjalp til så godt jeg kunne og følte meg elendig og kvalm. Vi fikk tatt ut innvollene på dyret og så ble den liggende slik til han fikk samlet inn flere for å ta seg av resten. Jeg måtte sitte vakt for å passe på så ikke rev og fugler kom og forsynte seg av dyret. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg måtte sitte der før to andre karer i tillegg kom. For meg virket det som en evighetstortur. Jeg forstod etter hvert at min eldre slekning hadde tatt på seg ansvartet for elgskytingen. Husker ikke om jeg ble lettet over dette. Mitt navn kom aldri, så vidt jeg vet, opp omkring denne jakta. Jeg tror heller ikke mine foreldre noen gang ble innformert om hva som egentlig skjedde. De nevnte i alle fall aldri episoden.

- Etter konfirmasjonen var det på den tiden vanlig å ta på seg finstasen fra konfirmasjonen og gå på dansefester på bygda. Den første anledningen for meg ble avsluttningsfesten for Skogskolen på Langvassheimen. Det var musikk og dans på plassen mellom hovedbygningen og Langvatnet. De fyrte opp et stort bål som var den eneste belysningen over plassen. Dagen for avsluttningsfesten regnet det så det holdt. Jeg skyklet opp til Langvassheimen og ble selvfølgelig fullstendig gjennomvåt. Men det stoppet meg ikke når jeg hadde bestemt meg for noe. Jeg var jo bare 14 år så danseferirdighetene var nok ikke særlig utviklet. Men jeg hadde da lært noen trinn både fra min mor og en litt eldre nabojente. Jeg hadde imidlertid ikke selvsikkerhet nok til å by opp en jente. Etter en stund ble jeg imidlertid dratt med ut på "gulvet" av en litt eldre jente som jeg kjente godt. Vi, eller rettere sagt jeg, snublet oss gjennom et par danser i regnet. Det ble  det hele den kvelden. Det ble etter hvert litt enklere å gå på dansefester - selvsikkerheten tok seg betraktelig opp etter hvert. På den tiden hverken røkte eller drakk jeg alkohol, og det er jeg veldig glad for.

- Hybeltilværelsen på Malm var jo både en spennende og utfordrende tid. Som 15-16 åring, som skal styre sitt eget liv, er det mange fristelser og feller. Jeg slapp vel strort sett unna de store utfordringene, men det er klart at det ble endel press fra venner om å være vertsskap til privatfester. Det var vel bare en gang det gikk over streken. Det ble litt mange på hybelen min så noen tok seg inn i vertsskapets enemarker og tok i bruk deres stue og tilhørende musikkanlegg. Dette ble selvfølgelig oppdaget, og jeg måtte selvfølgelig stå ansvarlig med tilhørende "refs". Jeg "overlevde" og fikk fortsette å bo på hybelen etter episoden. I trettennårsalderen hadde jeg kjøpt meg gitar og samtidig et gitarkurs sammensatt av Per "Elvis" Granberg. Det var vel omtrent samtidig med at han ble kåret til Oslos rockekonge. Mener det var i 1958. Jeg ble etter hvert en brukbar "kompgitarist" og var veldig glad i å synge Elvis. Hybelen min på Malm lå i andre etasje. Høsten 1960 når jeg begynte på Malm skole, brukte jeg, når været var fint, å åpne vinduet på hybelen, og synge Elvislåter for full hals. Joda, jeg fikk faktisk publikum, stort sett en håndfull lokale jenter som var 2-3 år yngre enn meg. "Konsertlokalet" var bakgården til hybelen. Til min store tilfredshet kom de tilbake omtrent hver gang jeg hadde "opptreden".

- På denne tiden hadde Malm mange yngre gutter som hadde prøvd tilværelsen som sjøgutter. Utover året, etter hvert som jeg ble kjent med flere, brukte vi å møtes på Samfunnskafeen eller noen ganger på Larsen's. Historiene de fortalte om sine opplevelser ble nok veldig besnærende for meg. På vårparten hadde jeg bestemt meg for å søke hyre i utenriks fart etter endt skole på Malm. Tidligere hadde planen vært å søke på Handelsskolen på Steinkjer. I mitt skoleår på Malm, kom det ofte ganske store skip inn for å hente last fra gruva. En tidlig vårdag var en av mine kamerater og jeg ute på fjorden og fisket. Mens vi var der ute kom det et tysk skip og ankret opp på reden ikke så langt fra der vi lå med båten vår. Nysjerrige som vi var rodde vi nærmere og sjøfolkene ombord vinket oss innteill skutesida. De ville ha oss til å ro dem til lands etter endt arbeidstid på kvelden. Dette var jo svært spennende og vi stillte opp som avtalt. På kvelden, etter "nattlivet" på Malm var over, skulle vi ro sjøfolka ut til skuta igjen. Mener å huske det var klokken 23. Vi ble bedt med ombord for å se på skuta deres. Tyskere er jo veldig gjestefri. Vi skulle få en kasse øl for jobben med å frakte sjøfolka frem og tilbake til skuta. Vi ble med ombord. Vi ble tilbudt en flaske øl. Jeg aksepterte litt tvilende en liten flaske Holstein. Jeg hadde aldri tidligere smakt slikt øl og var nok ikke helt overbegeistret for smaken. Jeg husker jeg drakk omtent halvparten av flaska og da ble jeg plutselig temmelig omtåket. Min kamerat og jeg fikk etter hvert med oss ølkassa ombord i robåten og stevnet for land. Jeg husker dette veldig godt og ser enda for meg denne kassen med Becks øl. Det var på grønne flasker. Vi gjemte ølkassa i et naust som ikke var i bruk. Det ble ikke noe mere øldrikking på oss og enden på visa ble at vi solgte hele kassen til et par av de voksne sjøguttene.

- Eksamen på handel- og kontorlinja gikk greit og jeg avsluttet hybeltilværelsen på Malm. Det hadde vært endel diskusjon med mine foreldre angående mitt valg om å reise ut i utenriks fart. De ville jo at jeg skulle fortsette med skolegangen. Jeg hadde gjort det veldig bra på skolene til nå og de hadde nok et godt argument om at jeg måtte forsette. Jeg gav meg imidlertid ikke og til slutt gav de opp og lot meg få viljen min. Jeg søkte hyre hos flere rederier og fikk ganske raskt napp hos et rimelig stort rederi - A. F. Klaveness & Co A/S på Lysaker. Jeg ble tilbudt og aksepterte en jobb som messegutt på stykkegodsbåt med to midskip som hette M/S Francisville.

- Den 22. juli 1961 fulgte min far meg på bussen til Steinkjer. Derfra skulle jeg ta toget alene til Trondheim. Jeg hadde aldri vært i Trondheim tidligere, og skulle først finne frem til Sjømannskontoret der. Det gikk greit og personalet på kontoret sendte meg videre til sjømannslegen og et par andre. Jeg ble godkjent og ble formelt påmønstret M/S Francisville som messegutt samme dag. Så måtte jeg innom et reisebyrå, mener det hette Berg-Hansen, for å få utlevert bilett med nattoget til Oslo, senere på kvelden. Fremme i Oslo neste morgen, skulle jeg melde meg for et reisebyrå der for å få informasjon om ferden videre til Rotterdam i Holland. Jeg visste jo intet om hva som skulle skje angående reisen videre til båten. Dette var uhyre spennende.

 

Dette bildet er fra Bøgset sommeren 1947. Meg sammen med min far og hunden vår Jeger. En blanding av Grå elghund og Shafer. Forøvrig det eneste bildet som har overlevd med far og meg sammen. Jeger døde forøvrig på samme måten som min egen elghund Luka for litt over et år siden. De ble begge forgiftet.

Fremover mot konfirmasjonsalder

- Jeg ble konfirmert i 1959 sammen med det siste konfirmantkullet som kunne stille i vanlige klær. Jenter i de flotteste kjoler og vi gutter i fine blådresser. Ås kirke, som den dengang het, var 101 år det året. En annen litt uvanlig ting, i forhold til dagens ritualer, var at vi ble konfirmert på sensommeren - 30. august. Jeg husker ikke hvorfor det ble slik det året. Vi ble innskrevet som konfirmanter engang tidlig på vårparten. Så vidt jeg husker gikk vi til presten, Wilhelm Piene hette han, på ettermiddagen en dag i uka. Vi hadde konfirmantskolen inne i selve kirka. Det var enten fordi at vi var temmelig mange konfirmanter eller det var restaureingsarbeider som forgikk i annekset. Etter konfirmantskolen ble det som regel en tur til idrettsbanen med forskjellige aktiviteter. Det var den gamle grusbanen som fotsatt er synlig i dag, rett ved siden av FV17 der den krysser Bjørgbekken. Senere på kvelden var det ofte samling på kafeen til Sigrid og John Sæther. Husker ikke om den hadde et navn. Husker bare at det var ett hvitt skilt med svarte bokstaver hvor det stod - KAFE. Der var det jukebox med de siste schlagerne fra platetoppen.

- Jeg får ro i skjelen når jeg tenker tilbake på alle de fine opplevelsene jeg hadde som barn. Jeg husker spesiellt godt somrene med skolefri. Jeg har alltid vært en morgenfugl og var tidlig på beina, ofte lenge før andre stod opp. Mang en morgen satt jeg i morgensolen på trappa forran huset sammen med vår elghund Snøgga. Hun var en rolig og trofast venn med mange elger på CV'en sin. Jeg drømte meg nok helt bort mange ganger. Hovedbeskjeftigelsen i de tidlige morgenstunder var å finne fiskestanga, som oftest var en smekker "bjørksvei", med tilhørende fiskesnøre av "bjønntråd" og en krok i en eller annen fasong. Ikke rent skjelden var dette en tilbøyd knappenål da fiskekorker selvfølgelig kostet penger på Samvirkelaget. Og heller ikke den gang vokste penger på trær. Turen gikk som oftest til Engbekken, som var full av ørret og en og annen ål. Fisketuren begynte oftest helt øverst på inngjorda der bekken for det meste var smal med små kulper. Snøgga fulgte som oftest med på turen. Noen ganger hadde jeg smurt et par brødskiver, ofte med bare hjemmekinna smør på, som jeg delte med min turkamerat på veien ned bekken mot utløpet i Øyongen. Det kunne vel dreie seg om en distanse på halvannen kilometer med alle svinger og kroker i bekken. Ofte var også katten min, Lussi, med på disse turene. Fikk jeg en liten ørret på turen ble den tildelt Lussi etter at fisken var avlivet. Slik fortsatte sommermorgene mine i flere år. Jeg minnes tiden med et visst savn i hjertet.

- Sommeren 1954 var det forvetntet forøkelse i familien. Min mor skulle ha barn nummer fem utpå sommeren. Dengang visste vi jo ikke hvilket kjønn det ble, så spenningen var stor da hun om morgenen den 23. juni ble kjørt til Namdal sykehus. Etter hvert kom det en husmorvikar til gårds. Tror hun hette Marit Dale og var fra Vemundvik. Mot kvelden kom det endel besøk til gården. Det var jo St. Hans kveld. Det var naboer og slektninger fra gårdene rundt omkring i fjellbygda. Det var vel ikke helt unaturlig at det ble medbragt endel sjenk - for det meste av hjemmebrygget opphav vil jeg tro. Det ble spillt forskjellig musikk på en sveivegramafon. Tror den var tatt med fra Bukta. De hadde en slik. Min far spillte trekkspill. Vi to eldste barna, Johnny og jeg, fikk lov å være endel av festen litt utover kvelden. Stemningen var god og slik jeg husker det så koste alle seg. Min far John, var forsåvidt, slik jeg erindrer, ikke helt fornøyd med at noen spillte sangen "Kjære John" litt for ofte. Antagelig for å erte ham litt. Han var jo tross alt en mann på 48 år og skulle bli far for femte gang.

- Dagen etter, St. Hans dagen, kom det melding om at min mor var nedkommet med en velskapt gutt - som det heter. Jeg husker slett ikke hvordan min egen reaksjon var på det. Jeg var jo da ni år og tenker jeg opplevde dette som spennende. Dengang lå mødre på fødeavdelingen omkring en uke før mor og barn fikk reise hjem om alt var greit. Jeg husker den store dagen da min lillebror og mor var ventet hjem. Ventetiden og spenningen var temmelig drøy! Men utpå ettermiddagen var det dags å hilse på lillebror Willy for første gang. Jeg var visst en ganske stolt storebror ble jeg senere fortalt.

Dette er det første bildet som jeg husker jeg fotograferte av Willy. Bildet er fra desember 1959 og han var da 5 år gammel. Elghunden herter Jeger. Bildet er fotografert det året jeg ble konfirmert. Jeg hadde kjøpt kamera og film for nesten alle konfirmasjonspengene mine. Arena for portrettet er ganske nylagt is på Øyongen med litt nysnø på. Var det her jeg la grunnlaget for mitt senere valg av yrke? Foto: Chris Overgaard Sverkmo

- I 1957 døde min mormor Målfrid i Grong. Jeg var da 12 år gammel. Hun ble gravlagt i Grong kirke. Jeg var med i beravelsen som var en tung dag for meg og ikke minst min mor. Det skulle ikke bli det eneste dødsfallet i nær familie. Min onkel Per, som bodde i New York, døde plutselig på en sjøreise til Bombay. Han var sjømann og arbeidet for Wilhelm Wilhelmsen rederi. Min kontakt med onkel Per var brevvekslig. Vi hadde mye kontakt via brev hvor han fortalte spennende historier fra sitt liv på de syv hav. Hans plutselige bortgang ble en stor belstning på min mor. Hun og Per stod hverandre nært. Hans urne er også nedsatt på Grong kirkegård.

Dette er det eneste bildet jeg har av onkel per. Han sendte det til meg i et brev i den tiden vi brevvekslet. Her ser vi han ombord på sitt siste skip sittende på bakken, på vei gjennom Suez kanalen. Den store lyskasteren, som var påbudt for skip som skulle passere kanalen, forteller den historien. Foto: Ukjent

- I løpet av dette året ble jeg også grunnlegger av gutteklubben Sprint. Jeg samlet sammen alle guttene i fjellgrenda og fikk startet en klubb med ni medlemmer så vidt jeg husker. Jeg ble valgt som formann, som det dengang het. Vi hadde også både kasserer, styremedlem og materialforvalter. Kan ikke huske hva vi hadde å forvalte, men slik var det. Vi hadde egne jakkemerker som vi fikk kjøpt fra guttekubben gjennom Norsk Barneblad. Klubben var temmelig aktiv. Vi arrangerte både hopprenn, kombinert hopprenn og langrenn om vinteren. Hopprennet var i egen bakke i Fosslia som vi selv bygger opp. Man kunne hoppe en 25 - 30 m der så vidt jeg husker. Vi hadde bra deltagelse av guttehoppere fra hele bygda når vi arrangerte konkurranser. Mener å huske at det dukket opp noen tilskuere også! Langrennet foregikk på forskjellige steder. Om sommerene var det fotballtrening og friidrett som stod på programmet. Er litt usikker, men mener klubben eksisterte frem til jeg som 15 åring skulle begynne på skole på Malm niårige ungdomsskole, og måtte da flytte på hybel. Kan ikke huske om vi ofisiellt nedla klubben eller om den bare gikk i oppløsning av seg selv. Kanskje eksiserer den enda!

- Samme høsten som det året Willy ble født, dro jeg på elgjakt - alene! Jeg var jo kun 9 1/2 år så hvordan kunne dette skje? Jeg er litt usikker på foranledningen til at jeg var alene hjemme, men har en vag anelse om at det dreide seg om Willy's barnedåp. Det var i alle fall slik at jeg blånektet å være med resten av familien da de skulle bort denne dagen. Er temmelig sikker på at dagen var en søndag tidlig i oktober. Grunnen til at jeg ikke ville være med familien den dagen var nok, uten tvil, at jeg hadde planlagt andre aktiviteter. Elgjakta var begynt og jaktlaget hadde allerede vært på jakt uten å felle elg. Etter at alle andre var ute av huset satte jeg i gang med planene mine. Jeg visste jo godt hvor far hadde Kragen oppbevart. Den var altså tigjengelig. Vi bodde jo i villmarka så det var vel temmelig vanlig. Det oppstod imidlertid et problem - jeg kunne ikke finne ammunisjon! Imidlertid fant jeg de nødvendige komponenter til å lade skudd. Jeg hadde ved flere anledninger sett på far når han ladet egen ammo. Ladepressa var en innretning som stod på en god halvmeter lang plankestubb. Men før jeg kunne lade skudd måtte jeg ta ut de gamle tennhettene fra tomhylsene. Dette ble i den tiden utført med en egen redskap som bestod av en liten stang på et rødt lite skaft som man satte inn i tomhylsa. Deretter var det en slags klo med en spiss stift som fikk tak i den brukte tennhetta slik at den ble vippet ut. Jeg hadde lokalisert kulene jeg hadde sett min far brukte til jaktammo, så da var det bare å presse inn ny tennhette, fylle i sånn passe mengde med krutt og presse inne den nye kula. Vips så hadde jeg startet min ladekarriere! Mener å huske jeg ladet en 4-5 skudd. Allerede ved 7 årsalderen hadde min far latt meg få begynne å skyte noen skudd mot blink, med Kragen. Så jeg var ikke helt fersk skytter og hadde oppnådd å treffe blinken endel ganger.

- Jeg var godt kjent med dyrelivet på eiendommen vår og visste veldig godt hvor det var et elgtråkk ikke veldig langt fra huset. Dit dro jeg og la meg i bakhold bak en stor furustubbe med Kragen i godt anlegg. Det virket som en evighet, jeg var jo kjent for å være litt utålmodig av meg. Omsider kom en stor elgku, uten kalv, ruslende bedagelig opp i min retning hvorfra jeg ventet at elg skulle komme. Til slutt var elgen bare en 50 - 60 meter unna skjulet mitt. Ja, jeg skjøt, elgkua datt og rullet over på rygg. Jeg husker de lange beina sparket i tomme lufta. Nå først begynte realitetene å sige inn over meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette hadde jeg nok ikke tenkt på før "jakta". Så nå, som seg hør og bør av en niåring, ble jeg faktisk skikkelig redd! Resten av denne episoden, min første elgjakt i eget regi, er en historie i seg selv, og jeg skal i denne omgang ikke gå næremere inn på den. Det ble imidlertid ordnet til det beste både for meg og jaktlaget forøvrig.

Fortsettelsen kommer når du minst venter det!

#livshistorie

#fortelling

De første skoleårene på Bjørgan skole

- Det ble bygget ny skole på Bjørgan. Det ble flytting engang etter tredje klasse. Mener det var på høsten i 1955. Husker egentlig lite av det hele. Vi fikk ny lærer, eller som det hette dengang; lærerinne. Hun het Jonetta Burheim Bye. Jeg husker henne godt, en liten vever - men bestemt kvinne med sin egen stil. Nå ble det store forandringer i skoledagene. Hva som egentlig hendte er ikke godt å si, men nå begynte jeg å interessere meg for skolearbeidet. Husker godt jeg følte trang til læring. Etter hvert gikk skolearbeidet veldig bra - nesten som en lek.

Minner fra 1. klasse i "gammelskolen" på Bjørgan skole Namdalseid. Da var det mye hår å holde styr på dengang. Det har gitt seg litt etter hvert. Husker at læerinnen min, Hanna Rogdaberg, hjalp meg med å ordne frisyren med "5 tinnskammen" sin. Foto: Solvik Namsos

- Høsten 1953 fikk vi skolebuss fra Kårjorda, ved Øyongen, frem til skolen. Det var Karl Sverkmo, gift med min tante Dina, som fikk konsesjon på skolekjøringa. Sjåføren ble søskenbarnet mitt - Kolbjørn Sverkmo. Jeg var med på verkstedet på Vellamelen, tror verkstedet hette Vennes Auto, for klargjøring før godkjenning av bussen. Det var en amerikansk gammel skolebuss med lang snute. Den hadde elektrisk start, men sveiva forran var ofte i bruk om vinteren. Jeg mener at bussen var i farvene gul og grønn. Det var endel ting som måtte repareres før den ble godkjent til skolekjøring hos Statens Bilsakkyndige på Steinkjer. Jeg hadde skolefri den dagen og jeg fikk lov å være med min far sammen med Kolbjørn til Steinkjer. Far hadde benyttet anledningen til å slå seg med for en bytur.  Da byturen var unnagjort, skulle jeg etter planen på veien tilbake settes av hos Ragna. Jeg skapte meg og nektet å forlate bussen om ettermiddagen. Enden på visa var at jeg ble med hjem til Enget. Skoleruta var ikke ofisiellt igang enda så jeg måtte finne meg i å bo hjemmefra enda en tid. Men nå så jeg lyset i enden av tunnellen. Det var en stor dag når jeg endelig kunne flytte hjem og kjøre buss til skolen.

- Sommeren 1953 ble en negativ men begivenhetsrik tid for meg. Som den aktive 8-åringen jeg da var blitt, fant jeg på mye som nok de fleste på den alderen nok ikke ville vært med på. En varm og fin julikveld, mens hesjene fortsatt stod til tørk, var det høydehopp som stod på programmet. På en ekre ned mot Engbekken, som delte hele eiendommen vår, var det en veldig bratt bakke. Den var så bratt at ingen slåmaskin kunne brukes, så slåtten ble gjort med ljå. Helt nederst i bakken, der det var en lang rein, stod en 4-tråds hesje. Dette fant jeg passende for dagens oppvarming til "høydehopptreningen". Litt på skrå mot hesja, slik høydehoppere gjerne gjør, tok jeg tilløp mot hesja. Det gikk vel litt for fort med bratt nedoverbakke som tilløp. Høydehoppet ble også litt av et lengdehopp og jeg landet godt nedenfor reina mot bekken. Jeg landet med venstre fot under rompa og hørte et tydelig "knekk"! Jeg hadde ingen formening om at jeg hadde brukket venstre leggbein og forsøkte å komme meg på beina igjen. Det gjorde veldig vondt! Som seg hør og bør for en 8-åring begynte jeg å sutre og gråte. Min 2 år yngre bror Johnny, hadde vært med på leken som min konkurrent. Han skjønte etter hvert alvoret og løp hjem for å varsle mine foreldre. Min far kom raskt tilstede. Jeg husker godt turen hjem til huset. Min far bar meg på ryggen. Det ble vel ganske raskt klart at jeg hadde brukket foten. Da vi ikke hadde telefon hjemme, ble det tur med robåt til nabogården Bukta for å bestille drosje til Namdal sykehus. Ved ankomst der, ble jeg temmelig raskt kjørt på røntgenavdelingen. Deretter bar det rett på operesjonsrommet hvor jeg ble lagt i narkose. Husker jeg kjempet mot dette "svineriet" de dryppet på en klut over nese og munnen min. Men til ingen nytte. Jeg forsvant inn i en slags drømmende tilstand. Da jeg våknet igjen, var jeg veldig kvalm og følte skikkelig elendig. Jeg oppdaget også at jeg hadde fått noe de kallte gips på venstre beinet, helt opp til lysken. Den virket veldig tung.

- Etter ca 3 uker fikk jeg lov å reise hjem en tur. Min far hentet meg og det var en gledens dag. Men jeg ble ikke lenge i "paradis" fordi jeg maktet ganske fort å brekke over gipsen. Som sagt jeg var en aktiv gutt! Så bar det tilbakt til sykehuset, hvor de klippte av den ødelagte gipsen, la på ny og la meg inn igjen. Nå fikk jeg ikke lov å reise hjem før det ble tid til å sette på meg en såkallt "gågips". Det var en inntetning med en litt høy hel på. Dette gjorde at jeg lett kunne bevege meg over gulvet. Jeg fikk da igjen lov å reise hjem. Men heller ikke denne gangen holdt "byggverket" til legene på sykehuset. Tro det eller ei, jeg knakk gipsen nok en gang, og måtte tilbake. Jeg husker godt overlegen, Nils Helsingen hette han, rystende på hodet sa noen velvalgte ord. Han var visst ikke vant til slik uvørenhet fra sine pasienter. Nå fikk jeg ny "gågips" forsterket på 4 sider med metallstenger! Jeg fikk igjen lov å reise hjem. Nå holdt gipsen til det var tid for å ta den av. Jeg skulle ha begynt i andre klasse omkring 20. august denne høsten. Jeg mistet de første 3 ukene av skoleåret som følger av høydehopptreninga.

- Jeg husker ikke noe spesiellt fra 3. klasse bortsett fra at jeg nå kunne bo hjemme. Jeg hadde nå også fått kompaniskap av min 2 år yngre bror - Johnny. Det var noe spennende ved å kunne ta pramma over Øyongen om morgenen for å komme til skolebussen. Den roturen gikk ofte sammen med sjåføren som på den tiden bodde hos oss. Vinterstid, med is og snø på vannet, var det andre boller. Om høsten før isen var sikker var det å ta turen over Lia, en veiløs strekning gjennom skog og bratt terreng på omkring 1,5 kilometer. Ved Sundet, brua over Øyongen, ble vi som oftest hentet av skolebussen om veien var fremkommelig. Det kunne være en temmelig strabasiøs tur med skolesekk på ryggen både med hensyn til dyp snø og sterk kulde. Dengang var det ingen skjeldenhet at gradestokken bikket godt under -30 grader. Om ettermiddagen var det selvsagt samme vei tilbake. Det var bekmørkt om morgen og likeså på veien hejm om ettermiddagen. Men jeg var hverken mørkredd eller hjelpeløs på annen måte. Det ble en vane for meg og jeg tenkte vel ikke så mye på det. Når jeg endelig var i hus så var det å få seg en matbit før det ble leksetid. Etterpå var det tid for alle typer lek sammen med søskenene. Dette kunne foregå til godt utover kvelden frem til sengetid. Når våren kom var det igjen tid for turer over Lia. Dette skjedde når isen på Øyongen ble usikker og var i oppløsning.

- Fjerde skoleårer begynte vi, så vidt jeg husker, i gamleskolen. Jeg erindrer at vi på et tidspunkt, høsten i 1955, tok med oss saker og ting og gikk i samlet flokk opp til det nye skolebygget. Bygget er fortsatt i bruk ved skolen som nå heter Namdalseid skole.

På bildet ses nyskolen vi flyttet inn i helt til venstre. I den delen som er utbygd litt, var det sløydlokale i underetasjen og skolekjøkken i andre etasje. Vårt klasserom var i den andre delen. Klasserommet vårt lå i første etasje bak de tre vinduene som er synlig. Foto: Google.

#livshistorie

#fortelling

Mot skolepliktig alder

- For meg har det aldri vært langt fra tanke til handling. Mange kaller dette impulsivt og mener samtidig det er en farlig og forkastelig holdning til livet. Jeg ser det slik; ingen har noen gang snublet over noe ved å sitte på rompa og gruble mens man river bladene av en prestekrage - skal skal ikke! Mulig man kan samle mere av jordens gods og gull på denne måten, men det var nok aldri mitt ønske eller formål med livet. Fremover i fortellingen om mitt liv, vil man klart finne at jeg har gitt fra meg mange verdier uten selv å ha nyttiggjort meg av situasjoner jeg har vært i. Jeg har aldri dvelet lenge ved tanken eller angret mitt indre valg. På den annen side har jeg nok opplevd og gennomført langt mere enn de aller fleste ville ha prøvd seg på. En gjennomgående forakt for det som kunne fremstå som "mot alle odds" har oftere enn ikke preget min verden.

- Før min farmor Alette og min farfar Nils giftet seg het farmor Sverkmo til etternavn. Min farfar hadde slektsnavnet Buvarp. Han var født utenfor ekteskap og hadde slektsnavnet etter sin mor. Det var, som sikkert mange har kjennskap til, slett ingen spøk. Men heller ikke uvanlig selv i de tider. Jeg var slett ikke flue på veggen da det ganske sikkert var forhandlinger mellom familiene før giftemålet ble gjennomført. Det jeg hørte da jeg var ganske ung, var at min farmor bestemt motsatte seg å skifte navn til Buvarp i forbindelse med ekteskapspakten. Dette var nok temmelig uvanlig på den tiden - omkring år nittenhundre. I verste fall kunne vel en brudgom og hans familie oppleve dette som både en nedsettende og foraktelig holdning ovefor dennes familienavn. Det skjedde ikke. Min farmor var en meget bestemt og handlingskraftig dame. Derved fikk den nye pakten mellom Alette og Nils familienavnet Sverkmo. I dag er dette et beskyttet slektsnavn. Det vil si at ingen uten direkte bånd til familienavnet kan ta det i bruk.

Gullbryllup i 1950. Mine besterforeldre Alette og Nils feires på Langøra. Jeg kjenner igjen de fleste, men er litt usikker på andre. Bakerste rekke fra venstre: Mitt søskenbarn Øystein, bestefar Nils, usikker på hven han har på fanget men det er muligens mitt søskenbarn Solbjørg. Så har vi bestemor Alette, muligens med min bror Egil på fanget. De to høye karene helt til høyre er mine søskembarn Oddleiv og Svein. Fremst fra venstre, mitt søskenbarn Arvid. Den neste gjenta som snur seg bort er jeg veldig usikker på, muligens Solfrid. Neste gjenta tror jeg er Elisif. Neste gjente med sløyfe, kan jeg ikke si hvem det er. Deretter er det mitt søskenbarn Aud, så mitt søskenberm Asbjørg, så er det undertegnede (tror jeg) og helt til høyre mitt søskenbarn Olav. Jeg tar høyde for at det er mulig med flere feil og da må jeg gjerne korrigeres.

- Som ung gutt, før skolealder, besøkte jeg med jevne mellomrom flere nære slektninger over tid. På Mastermelen bodde min ekte tante Anna og min ekte onkel Leif. Tante Anna var min fars yngste søster og onkel Leif min mors eldste bror. Da min mors familie flyttet til Bergen, engang før 1920, ble onkel Leif værende igjen på Mastermelen. Det var min grandtante Anna og Adolf Reitan som drev bruket da. Grandtante Anna var min morfars søster. Jeg var veldig ofte på besøk hos dem etter at de var blitt pensjonister og bodde i de gamle, opprinnelige, husa på Mastermelen. Jeg husker disse to som særdeles snille, hyggelige og gjestfrie mennesker. Min oldefar Jørgen Overgård, var etter hva jeg vet den originale eieren av Mastermelen. Han var tømrer av yrke og etterlot seg en god del verktøy som vistnok fortsatt er i bruk i dag. Onkel Leif vokste opp på bruket og overtok etter hvert driften. Jeg var altså dobbeltsidig søskenbarn med Anna og Leifs barn. Onkel og tante fikk etter hvert seks barn. Den tiden jeg ofte var på besøk var det de fire eldste som var født. Man kommer vel ikke nærmere søsken uten å være akkurat det. For meg var det veldig stas å være på besøk der. De hadde elektrisitet og vaskemaskin! Jeg husker til og med den dagen vaskemaskina kom i hus. Jeg var på besøk. Vaskemaskina ble passert i kjelleren. Et lite "underverk" av en oppfinnelse syntes jeg. Onkel Leif drev som skogsarbeider om vinteren. Han hadde noe så foholdsvis skjelden som en motorsag. Den dro han på en skikjelke opp i skogen i Mølnålia, hvor han jobbet, hver dag så vidt jeg erindrer. Jeg husker enda duren fra motorsaga når den var i bruk. Tragisk nok døde både onkel Leif og tante Anna alt for tidlig. Dette var noe som preget de to minste barna i familien ekstra hardt siden begge var mindreårige.

- På Langøra bodde min tante Marie og Martin. Der var jeg også mye på besøk over tid. De hadde tre barn, den yngste på alder med meg. På gåden ble det ofte holdt større familiesammenkomster. Dette muligens for at våningshuset var en bra stor trønderlån - med mange rom. Det første selskapet jeg husker derfra var farmor og farfars gullbrylup. Dette mener jeg var i 1950. Min bestefars begravelse ble også holdt derfra. Mener det var i 1962. Jeg var da sytten år og heldigvis hadde jeg besøkt han på gamlehjemmet ved Årgårdsbrua, like før han døde. Husker han sa at han likte seg veldig dårlig der på hjemmet. Det var nok alt for restriktivt for ham på gamlehjemmet. Han hadde en stor stjerne i mitt hjerte. Min bestemor levde enda endel år. Siste gangen jeg besøkte henne var i 1966. Hun bodde da i et lite hus på Mastermelen som omkel Leif hadde bygd til henne. Jeg var ute på de syv hav da hun døde et par år senere. Dette ble en liten avstikker fra mine besøk på Langøra, men såpass viktige hendelser for meg at jeg syntes de måtte være med. Det er ett minne som sitter spesiellt godt fra min tidligste besøk der. De hadde en gårdshund der som het Snorre. Han stod fast på gårdsplassen og hadde hundehus. Snorre og jeg var særs gode venner. Jeg husker ikke foranledningen til historien, men husker godt mine velvalgte ord: "Snorre e likast hain" før jeg strøk på dør. Det ver selvfølgelig ett eller annet som hadde fått underleppa mi til å vokse seg sid! Da jeg kom på gårdsplassen lå Snorre utenfor huset sitt. Det var enten vår eller sommer. Jeg krøp inn i hundehuset og la meg til der. Snorre kom etter og la seg opp mot inngangen på huset. Der sovnet jeg sammen med Snorre. Jeg mener å huske at det ble sagt at det hadde vært "litt aktivitet" blant de voksne da de ikke fant meg utenfor huset. Dette er sikkert noe et par av mine eldre søskenbarn husker. Sist jeg snakket med min tante Marie, våren 1995 mens jeg var på besøk fra USA, snakket vi om denne hendelsen. Den lå da fortsatt friskt i hennes minne. Med andre ord hadde jeg satt spor etter meg allerede da!

Her ser vi mitt søskenbarn Magnar og undertegnede fotografert med dukker i armene. Ingenting tyder på at vi er veldig begeistret med situasjonen. Her er vi vel 3 tre år vil jeg tro. Magnar var noen måneder yngre enn meg.

- Sommeren 1952, et par måneder etter jeg fikk en lillesøster, var det tid for innskriving på Bjørgan skole. Mener å huske det var min far, med meg på bagasjebrettet, som syklet frem til skolen. Selv om jeg syntes det var ganske spennende, likte jeg meg ikke noe spesiellt. Det var veldig mange barn der. Ting virket veldig fremmed og ukjent for meg. Hadde det vært mitt valg så er mulighetene store for at jeg ville frabedt meg denne opplevelsen. Jeg ble selvfølgelig programmessig innskrevet og var klar til å begynne i første klasse omkring 20. august. Etter at jeg kom hjem igjen glemte jeg fort dagens hendelse. Realitetene dukket ikke opp i tankene mine før dagen for skolestart var der. Muligens hadde jeg fortrengt det som skulle komme i håp om at dette ville forsvinne av seg selv. I alle fall gikk jeg ikke og gruet meg eller syntes synd på meg selv i mellomtiden. I ettertid føler jeg at dette var en sunn og bra hopldning til det som skulle skje. Men dagen kom ubønhørlig. Husker ingenting om fremmøte på skolen. Heller ikke hvem som fulgte meg dit eller hvilken transport som ble benyttet - første dagen.

Før krigen hadde min far bil. Den ble imidlertid plukket fra hverandre da krigen brøt ut for å hindre at den kom i hendene på fienden. Det var en noenlunde fremkommelig vei til Kårjorda ved Øyongen på den tiden. Her ses han sammen med en katt på fanget. I baksetet min tante Marie og mitt søskenbarn Aud. Bildet er fotografert på Langøra.

- Omkring 20. august 1952 var første skoledag. Jeg husker bare små bruddstykker derfra. Det var mange barn som begynte i første klasse det årer. De snakket om rekord - vi var vel knapt 30 stykker. Dette ble selvfølgelig en utfordring for selve skolen som hadde kun to skolerom. Ett som var beregnet for de minste, opp til og med 3. klasse tror jeg. "Storskolen" var vel fra og med 4. til og med 7. klasse i et skolerom tvers over gangen. "Gangen var vel beregnet som gymnastikksal. Hvordan det enn nå var, så gikk klassen min på skolen annehver dag. Mener vi gikk tirsdag, torsdag og lørdag. Vi hadde med andre ord en fridag mellom hver skoledag. Sikkert ikke så verst sett med dagens skolebarns øyne! Siden min skolevei var både lang og tildels ufremkommelig, så måtte jeg ha losji fremme i bygda. Jeg bodde da de første to åra hos Ragna Hagen. Ho var både en snill, humoristisk og omtenksom enke som jeg kjente fra før. Ho var vaskedame på Samvirkeelaget og på bakeriet hvor baker Hamstad regjerte. Jeg brukte å være med henne om kveldene når hun vasket der. Baker Hamstad la fra tid til annen igjen et par "åtterwinerbrød" til oss som smakte himmelsk! Ragna bodde helt nede ved Bjørgbekken, i et halvannen etasjes hvitt hus, med et lite rødt "fjøs", tvers ovenfor idrettsplassen som lå der på den tiiden. Denne bekke var det eneste jeg kunne fsammenligne med bardomshjemmet mitt. Forskjellen var vel bare at jeg kan ikke huske at jeg noen gang fikk fisk der. Som nærmeste nabo hadde hun Olaug og Sverre Heggdal. De hadde to barn - Solvår og Arne. De var begge litt eldre enn meg, men jeg husker jeg hadde en god del lekestunder med Arne. Etter hvert skulle jeg få oppleve at det ikke var bare - bare å komme ut fra "fjellet", som det ble kallt, og gå på skole fremme i bygda. Det var vel på en måte slik at jeg ble sett på som en utenforstående inntrenger fra "timbuktoo". Min opprinnelige skeptisme til skolen ble nærmest til virkelighet - et par års sammenhengene langt mareritt. Mobbing kaller man det i dag. Dengang het det "erting" men som nok kunne få dagens såkallte mobbing til å blekne i sammenligning. Det verste var nemlig at jeg ikke hadde noen å klage til eller søke beskyttelse hos.

Dette er et dårlig bilde av Enget, men originalt, fra mitt første kamera høsten 1958. Bilderetning fra øst mot vest. Jeg brukte storparten av pengene jeg fikk til konformasjonen min til å kjøpe fotoutstyr og film. Det ble et Kodak Brownie Hawkeye flash model og kameraveske. Tro det eller ei, men jeg har dette klenodiet av et kamera og utstyr enda! I begynnelsen fotograferte jeg, som seg hør og bør, både i hytt og vær. Dette er vel det eneste bildet av Enget som har overlevd fra dengang jeg var en gryende fotojournalist. Da jeg flyttet tilbakt til Norge i 2002 ble nemlig hele flyttelasset stjålet mens det stod parkert på flyttebilen i Oslo. Da gikk det meste av egen fotografisk historie tapt.

Forsetter når du minst venter det...

#livshistorie

#fortelling

Tidlig oppvekst

- Engang midt på -50tallet fant jeg et brev, skrevet av min far omkring 1948, før han overtok eiendomen Enget. Det var enten en kladd eller brevet ble aldri sendt. Jeg turde ikke spørre; snoking i mine foreldres små hemmeligheter ville nok ikke bli godtatt. Brevet lå i en adressert konvolutt men den var ikke forseglet. Brevet var veldig spennende lesning for en 10 - 11 åring av min støpning. Min far hadde en veldig pen og tydelig håndskrift, så lesingen gikk bra selv om vi på skolen nå kun lærte formskrift. Min fars brev var selvfølgelig skrevet med sirlig kursiv håndskrift. Etter å ha lest det brevet fikk jeg en utpreget lyst til å lese bøker av Jack London (John Griffith Chaney - hans fødenavn) og Mark Twain, (Samuel Langhorne Clemens som han egentlig het).  Det skulle vise seg, senere i livet, at dette brevet nok var med på å styre livet mitt i en bestemt retning.

- I mai 1945 skulle jeg få stadfestet mitt navn. Sammen med dåpsfølget gikk turen fra Enget med hest og vogn. Denne hendelsen fikk jeg fortalt av min mor. Det var to ekvipasjer i følget. Den fremste vogna i følge ble dratt av en merr. Vogna bak av en hingst. Siden mine besteforeldre ikke hadde hest så var antagelig disse to lånt fra naboen på Bukta eller andre småbruk i nærheten. Alt gikk vel i begynnelsen. Situasjonen oppstod da vi var kommet til Tolengenget. Min mor satt i den forreste vogna med meg i armene. Plutselig skjente hingsten med vogna bak ut til siden, og kom opp på siden av vogna med min mor og meg ombord. Hingsten på en måte angrep merra og trengte oss ut mot stupet. Det var visst veldig nære på at både hesten og vogna vår havnet i avgrunnen. Et par hestevante og resulutte karer fikk imidlertid tak i seletøyet på hingsten og tilsvarende på merra og roet de ned før det gikk fullstendig galt. Ukrutt forgår ikke så lett! Senere kom det frem at merra var i brunst. Vi kom til kirka helskinnet og jeg ble døpt og innskrevet i kirkeboka med navnet Kristen Arvid Sverkmo. Oppkallt etter en onkel Kristen, som tragisk døde bare 3 år gammel og min morfar Kristian Overgård. Hvem navnet Arvid var etter vet jeg egentlig ikke. Min mor het Astrid og min farmor Alette, så muligens etter en eller begge? Senere i livet ble fornavnet mitt forandret til en annen skrivemåte. Det kommer jeg tilbake til da det ligger en historie bak dette.

         

 Bryllupsbilde (1943) av mor og far Astrid og John.

                                                                                   

Bryllupsbilde av min farmor og farfar Alette og Nils                                                            

- Min første erindring fra min oppvekst på Enget er at jeg og flere av mine mere og mindre jevnaldrede søskenbarn løp rundt på gårdplassen og i uthusene og lekte krig. Det var totalt tre uthus på den tiden. Vi hadde ikke moderne leketøy. For å lage smell og litt lyd så brukte vi takshingel vi fant. Dette var shingel som hadde blåst av takene både på fjøset og våningshuset. De var ansett som ubrukelige til gjenbruk. Vi brukte 2 stykker som vi slo mot hverandre og etterlignet forskjellige smell, både maskingevær og vanlige børser. Vi delte oss opp i forskjellige "styrker" og var nok ganske tøffe mot hverandre noen ganger. Her var både kommunister, naziter og norske og amerikanere representert. En annen krigsrelartert forbindelse jeg husker, er at når vi hørte flydur trakk vi bort fra åpent terreng og som regel under tak. Min bestefar Nils fortalt en episode fra krigen hvor han ble beskutt fra et tysk fly. Hvordan det hele hadde begynt har nok dessverre gått i glemmeboka. Mulig han hadde vært på jakt med sin gamle Remington Rolling Block. Heldigvis greidde han å komme i sikkerhet før han ble truffet. Det med å trekke inn fra åpent terreng og i skjul når flydur ble hørt, var også noe min bestefar praktiserte i flere år etter krigen.

- I 1949 fikk jeg enda en lillebror - Egil ble hans navn. Vi var nå tre brødre med to år mellom hver av oss. Jeg kan ikke huske noe fra hans hjemkomst. I årene som fulgte var jeg ofte sammen med bestefar når han skulle hogge ved i skottet. Jeg var antagelig minst like mye i veien som jeg var til hjelp. Men bastefar tok seg alltid god tid til det han holdt på med. Så også i vedskottet. Ofte satte han seg ned på hoggstabben og fortalte små historier eller eventyr. Når han satt der og fortalte så hadde han omtrent alltid et trestykke og tollekniven fremme. Bestefar gikk alltid med tollekniv i beltet. Han karvet og smidde på trestykket med kniven mens han fortalte. Jeg kan ikke huske om det ble noe produkt ut av karvingen, men muligens ble det rivetinner av det. Han var en veldig god forteller. Det gikk rett hjem hos meg. Jeg var umettelig.

- Frem mot 1952 var det planlagt og påbegynt å bygge et nytt to-etasjes våningshus på bruket. Jeg husker godt grunnarbeidene til en full kjeller under huset. Alt ble gravd ut med spader - i blåleire. Den var så hard - og jeg husker det ble foretatt endel mindre dynamittsprengninger. Om jeg ikke husker veldig feil så var grunnflata på huset ca 6 x 8 m - 48 m2. Når man regner at det ble gravd ned i overkant av to meter så ble det altså omkring 100 m3 som ble gravd ut med spade og trillebår. Muligens var det en "bekkvogn" og hest med fra tid til annen. Grunnmuren ble oppbygd med Leica-blokker. Våren 1952 var egentlig en begivenhetsfull vår som jeg husker godt. Dagen da min mor skulle føde min lillesøster Wigdis, var det mildt og full våroppløsning på den islagte Øyongen. Isen var nærmest ufremkommelig. Det var overhode ikke noen løsning å frakte en kvinne med fødselsrier over isen til den andre siden hvor min mor kunne hentes i bil. Datoen var 3. mai. Jeg husker godt den frebrilske aktiviteten med å hastebygge en slede på to par ski som skulle kunne bære jordmora sikkert over isen. Trekkkraften for sleden var to isvante karer på ski. Den ene var min far. Jordmora kom velberget over isen. Min erindring er at jormora var Emma Lie. Hun var nok en robust og modig kvinne som lot seg overtale til å bli skysset over den råtne isen i en slik doning. Det gikk ikke lange stunda, etter hun var kommet i hus i gammelstu på Enget, før jeg hørte barneskrik. Som den nyskjerrige syvåringen jag var, hadde jeg blitt jaget ut av huset, men oppholdt meg like i nærheten. Det var snøflekker på bakken enda. Det var jo tross alt tidlig på våren. Fødselen gikk greit, jeg hørte i alle fall aldri noe annet, men det gikk nok noen dager før jeg fikk komme til og se den lille søstera mi. Nummer fire i søskenflokken og den eneste "heimføing" ble hun.

- Den første tiden etter vi flyttet til Enget, husker jeg mange mørke høst- og vinterkvelder, med et lysskinn kun fra vedkomfyren på kjøkkenet. Den koslige sprakingen fra tørr bjørkved, som brannt lystig i komfyren, var beroligende. Kjøkkenkomfyren var helsvart og hadde en vannbeholder med en messingknopp på toppen av lokket. Beholderen var fyllt med vann og nedsenket i ovnen for å holde vannet varmt når vi fyrte i ovnen. Det var vår varmtvannsbeholder. Ofte var hele familien samlet på kjøkkenet. Det var jo ikke elektrisitet enda og parafin til lampene var en utgift man måtte holde så lav som mulig. Dessuten var det noe som het rasjoneringskuponger. Hadde man ikke kuponger kunne man ikke kjøpe forskjellige varer. Stort sett var det bestefar som var fortelleren. Men bestemor var heller ikke borte når det gjaldt fortellinger. Ofte gikk det i gamle selvopplevde historier, både spennende og triste. For meg var alt sammen eventyr som jeg lett levde meg inn i. Denne gode fortellerkunsten er noe man veldig skjelden opplever i dag. I min verden er det veldig synd at barn og unge ikke får med seg dette i oppveksten. Jeg har en sterk følelse av at det ville hjulpet mange unge som i dag sliter med forskjellige mentale problemerstillinger. Ut fra egene opplevelser ga dette meg en sterk følelse av samhold og tilhørighet.

Min mormor Målfrid i ung alder før hun ble gift. Hun var utdannet sykesøster som det het dengang.                                                                                                

- I årene før jeg begynte på skolen besøkte jeg også ofte min mormor, Målfrid Overgård, født Fiskum.  Hun bodde på Føynem gård i Grong. Min morfar, Kristian Overgård, var ansatt som oppdagelsesbetjent (i dag det samme som etterforsker eller detektiv) i Bergenspolitiet. Da han døde bare 51 år gammel, flyttet de gjenværende i familien etter hvert tilbake til Trøndelag. Det er i vår tid litt rart å tenke på at han døde av noe så enkelt som blindtarmbetennelse. Det var før Penicillinets oppfinnelse og bruk, som først fikk utbredelse under 2. verdenskrig. Jeg fikk altså aldri møtt min morfar. Jeg husker ikke så mye fra disse besøkene hos mormor annet enn vi var mye på besøk hos andre nære slektninger i området Bergsmoen og Harran. Min mormor var glad i turer i skog og mark og jeg var ofte med henne på slike turer. Dette var nye omgivelser for meg. Jeg var jo godt vant med livet i skog og natur, men her fant jeg nytt terreng og fikk nye impulser. En dag jeg husker godt er at vi på en slik tur fant et fuglereir med to unger i - som hadde fallt ned på bakken. Ungene var døde. De hadde sikkert sultet ihjel. Så langt jeg kan huske har jeg vært en utpreget dyrevenn. Jeg er velig glad i forskjellige dyr og de har til gjengjeld vært glad i meg. Sammen med min mormor fikk vi begravd disse små fugleungene - hele reiret i jorda, som en slags kiste, og med en liten kvist mellom de. Det var for at de skulle ha hver sin del i reiret. Jeg var grepet av denne lille tragedien og den dukker fortsatt fra tid til annen opp i mine tanker. Det begynner vel å nærme seg 70 år siden.

Fortsetter når du mindt vender det...

#livshistorie

#fortelling

 

Begynnelsen

- Tidlig om morgenen den 27. februar 1945 ble en gutt født på Namdal sykehus i Namsos. Han målte 51 cm og vog 13 1/2 mark. Etter dagens måleenhet tilsvaret det 3375 gram. Ikke store knøttet, men sikkert ganske almindelig under 2. verdenskrigs rasjoneringssystemer. I sykehusjornalen stod det å lese: Velskapt guttebarn født kl 06:10, mor Astrid Johanne Sverkmo og far John Haakon Sverkmo. Det var en tirsdag og Laila og Lill hadde navndag.

- I den utbommede byen Namsos, var forskjellige hendelser allerede på gang for å jage ut den tyske okupasjonsmakten. Ikke mye bebyggelse stod igjen etter den tyske bombingen 20. april 1940. Byens historie går i hovedsak tilbake til opprettelsen i 1845. Tre ganger har Namsos blitt så godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt.

Britiske soldater graver i vrakrestene etter den tyske bombingen 20. april 1940. Foto: Arkiv

- Etter den tids normale barseltid på sykehuset, fikk mor og jeg lov å reise hjem til far på Namdalseidet. Jeg har ikke helt klart for meg hvor dette var, men det var vel etter all sannsynlighet til gården Øvre Bøgset. Far jobbet på den tiden som skogsarbeider og snekker. Det som er sikkert er i alle fall at vi bodde der frem til min far i 1949 overtok småbruket Enget, hvor mine besterforldre, Nils og Alette, hadde drevet intll mine foreldre overtok.

- Det første jeg egentlig husker fra mitt livsløp er den dagen jeg satte mine to fingre, pekefinger og langfinger på høyre hånd inn i et monster av en stikkontakt. Den var plassert litt høyt opp på en vegg i et soverom eller lignende. Den var mektig og svart! Forran sto det en seng eller sofa som jeg som 2 åring kløv opp på. Jeg husker støtet jeg fikk som om det skjedde i går. Men ellers kom jeg greit fra det - tror jeg! En annen hendelse jeg husker fra denne vinteren var da jeg løp til våre naboer på gården Bøgset, hvor John og Hilda Bøgseth bodde. Min far var en habil og aktiv skiløper. Han brukte å ha skiutstyret sitt stående i yttergangen på våningshuset. En sen vinterdag uti mars 1947, hadde jeg tatt turen dit ut for å leke med skisakene til min far. Dette gikk ikke helt etter planen og det endte med at jeg knuste vinduet i gangdøra med en av skistavene. Skrekk og gru - jeg ble virkelig skrekkslagen! Jeg tok beina fatt, ut i snøhaugene og løp med hjertet i halsen ned til Hilda i nabohuset. Husker ikke helt hvor langt det var ned dit, men kan tenke meg et par hundre meter. Hva jeg hadde på beina er jeg usikker på. Antagelig var det et par tova ullabber. Tror neppe jeg hadde noe annet på enn bare beina i labbene. Jeg nådde "reddningen" og Hilda tok vel imot meg. Jeg tror nok jeg regnet henne som en bestemor i mitt unge liv. Hvordan det nå egentlig var, så fikk vel Hilda på en eller annen måte varslet min mor at jeg var kommet til hanne. Jeg kan ikke huske om det ble noe straff for min uvørne opptreden - det var jo en "alvorlig" affære å knuse et vindu på den tiden. I ettertid har jeg undret meg litt om det var i forbindelse med at min yngre bror, Johnny, på den tiden var nyfødt og antagelig nylig hjemkommet. Jeg hadde jo hatt gleden av å ikke dele oppmerksomhet med andre i et par år, så kanskje følte jeg litt på at jeg nå ble oversett til fordel for min lillebror?

Fortsettes når du minst venter det.

#livshistorie

#fortelling

 

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017
enlivsreise

enlivsreise

72, Namsos

Fortellinger fra en ekte vagabond sitt livsløp - still going strong. For ikke å skape unødig press på personer og ting som omtales i bloggen, har jeg valgt å skrive etter sjangeren for en dokumentarroman.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker